Velferdsprofitøren mormor

Hun hadde fortjent å være en velferdsprofitør resten av livet.

Mangel på arbeid og muligheter i nord gjorde at mormor måtte flytte til Oslo for å arbeide etter krigen. Hun gikk fra å være tjenestepike og barnepike med et rom bak kjøkkenet til en legefamilie ved Sofienbergparken, til å bli først værelsespike på et hotell og senere servitør. På en tid der nordlendinger var uønsket i Oslo, fikk hun og kusinene jobb på ryktet om hvor hardtarbeidende og pliktoppfyllende de var.

Hun hadde nesten ikke hatt sykedager før hun fikk en svulst i skulderen som gjorde at hun måtte slutte tidligere enn hun ønsket i jobben. Hun hadde sin siste arbeidsdag det året hun fylte 62. Deretter tok det tretti år før hun flyttet fra egen leilighet til et privat drevet sykehjem, der hun nå bor. Ifølge venstresida skulle hun aldri vært der. Tidligere argumenterte de med at private innen helse og omsorg ville føre til et klasseskille, slik at sånne som henne, kvinner i lavtlønnsyrker, aldri ville ha råd til det tilbudet private kunne gi. De private ville ikke bare gi omsorg og pleie til de rikeste. De ville drenere norsk helsevesen og omsorgtjenester for de aller flinkeste gjennom så høye lønninger at sykehus og kommunale tjenester ville stå robbet for kompetanse tilbake.

Slik gikk det ikke. Ideelle og private har derimot kommet inn i helse- og omsorg på premisset om at det offentlige betaler slik at også mormor får et bedre tilbud enn om det bare var kommunale eller statlige alternativer. Da hun brakk lårhalsen i fjor vinter ble hun operert på Diakonhjemmet sykehus, et ideelt non-profit aksjeselskap, som har driftsavtale med det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst RHF om å levere tjenester som lokalsykehus for flere bydeler i Oslo. Gjennom lov om fritt sykehusvalg kan de også ta imot pasienter fra hele landet innen enkelte behandlingsområder. Fritt sykehusvalg har gitt pasienter over hele Norge muligheten til å bli frisk raskere ved å velge behandling der det er kortest behandlingskø, eller andre grunner til å velge vekk sitt lokale alternativ. For eksempel at familien bor nærmere et annet sykehus.

Da det viste seg at mormor trengte sykehjemsplass hadde vi både kommunale og private på lista. Etter femten år med konkurranseutsetting av sykehjem i Oslo, har konkurransen sørget for kvalitetsheving også i de kommunale sykehjemmene. Dette ble gitt et ytterligere dytt i 2013, da Kristelig Folkepartis byråd Aud Kvalbein hentet inspirasjon fra den nederlandske demenslandsbyen de Hogeweyk, drevet av en stiftelse med ideelle formål. Det borgerlige byrådet tok da initiativ til prosjektet «Bedre hverdagsliv i sykehjem», der både kommunale og private drevne sykehjem deltok. Rødts Bjørnar Moxnes harselerte i en debatt i Stortinget om at høyresiden viste til resultater fra private Manglerudhjemmet for resultater fra et prosjekt som var ideelt inspirert, kommunalt organisert og kommunalt finansiert.

Men det var jo som Høyre ledet nettopp det byrådet som lot seg inspirere av ideelle og sørget for at både ideelle, kommunale og private fikk midler til å skape et bedre hverdagsliv i sykehjem. Det var ikke ideologiske skylapper som styrte politikken, men at det ikke spiller noen rolle hvem som driver sykehjemmene, bare tjenestene til beboerne er gode. Nå er det Rødt som styrer velferdspolitikken i Oslo. For å støtte det Arbeiderpartiledete byrådet har de satt som premiss at ingen nye private barnehager får etablere seg i Oslo og at alle sykehjem skal tilbake i kommunal drift når kontraktene med de private som har drevet opp kvaliteten i tjenestene går ut. Kravet om kvalitet er byttet ut med ideologi.

Resultatet er at private barnehager som er ferdig bygget nå står tomme, selv om barn står uten barnehageplass, og at den private aktøren Attendo, som sørget for at Paulus sykehjem ble omtalt som Norges beste sykehjem av Senior Norge i 2015, nå mister kontrakten. Mormor bor på Paulus. Rødt stempler eierne som velferdsprofitører. Den som profitterer mest er antakeligvis mormor.

I Senior Norges artikkel om sykehjemmet forklarte ledelsen suksessen med at de hadde fått kontroll på timeforbruk, sørget for bedre organiserte turnuser og stålkontroll på overtidsbruk. Dette førte ikke bare til mer fornøyde beboere, fordi ressursene som ble spart inn kunne brukes på bedre tjenester, men også lavere sykefravær og vikarbruk. Dermed kunne Attendo ta ut utbytte av overskuddet de skapte på bedre drift, samtidig som andre sykehjem lærte av dem. Slike gode, oppadgående sirkler skapes kun der det er sunn konkurranse om å tilby best mulig tjenester til en forsvarlig pris for det offentlige. At private kan ta ut overskudd viser først og fremst at kommunale sykehjem sliter med å drive godt nok, da de får det samme tilskuddet fra kommunen som private får, og likevel ikke klarer å konkurrere ut de private på kvalitet. Når de private forsvinner fra Oslo, så tyder med andre ord ingenting på at kvaliteten øker fordi ingen lenger kan ta ut overskudd. Snarere tvert i mot.

De som taper på det er ikke rikingene, som har råd til å betale for helprivate alternativer. De som taper er gamle hardtarbeidende, lavtlønnede kvinner som har jobbet et langt liv så godt som uten sykefravær og hadde fortjent de beste tjenestene de kunne få. Som mormor. Hun hadde fortjent å være en velferdsprofitør resten av livet.