Veien til Resett

Hva er det som får en mann til å skrive det samme, igjen og igjen, om journalister som er kommunister og islam som en undertrykkende og ekspanderende religion, nesten manisk og uten å gi seg?

Signaturen «Berner Larsen» sto på trykk på leserbrevsidene i mine to lokalaviser flere ganger i uka da jeg vokste opp. Berner døde i 2003, og intervjuet jeg siterer fra under, ble gjort av journalist Erik Munsterhjelm for boka «Bodøprofiler», utgitt i 1997.

Jeg kom til å tenke på Berner her om dagen mens jeg leste et intervju med Helge Lurås, der Resett-redaktøren på eget nettsted promoterte egen bokutgivelse, «Veien til Resett».

I «Bodøprofiler» fremmer Berner Larsen flere argumentasjonsrekker som like gjerne kunne vært skrevet i ytrehøyrenettstedenes kommentarfelt.

Som: «Det er ingen tvil om at islam er en ekspanderende religion. En religion som er undertrykkende og som ikke kan leve sammen med andre religioner». Og, direkte til intervjueren: «Mange unge journalister i dag er politisk interessert. Er du det? Det er mitt inntrykk at de fleste av disse er med i AKP(ml). Er du en av dem?».

Berners svar på hvorfor han skrev mer og mer, kan også leses inn i dagens tidsalder: «Det er som å befinne seg i en idrettshall, og noen heier på deg. Du gir deg ikke da», forklarte han.

Jeg tror de fleste byer og aviser hadde leserbrevskribenter som Berner Larsen.

De var ikke sensurert eller tiet i hjel, slik man kan få inntrykk av ved å lese enkelte kommentarfelt, men sannheten er at de var ganske alene.

I dag har de derimot funnet hverandre i diverse nettfora, der alle er meningsfeller og de får en opplevelse av å stå sammen.

Den godeste Berner Larsen var for øvrig et godt eksempel på at de fleste mennesker har flere sider enn bare dem som er mest synlige ved første øyekast (eller de første tusen leserinnleggene!).

Han var også glødende opptatt av norske veteraner både fra 2. verdenskrig og Kings Bay-ulykken på Svalbard.

For gamle arbeidskolleger gjorde han en utrettelig innsats, og i 1995 ble han hedret med den høyeste utmerkelse en norsk soldat kan få i fredstid, «Forsvarsmedaljen i gull med laurbærgren».

I dag er det umulig å si hvordan Berner ville taklet å få 900 likes fra akkurat de 900 menneskene som var like overbevist som ham selv, men det som ble opplevd som heiarop i en idrettshall for Berner, føles kanskje enda mer massivt for hans digitale meningsfeller i dag.

For meg er denne samlingen av mennesker som tidligere ikke fant hverandre en vel så interessant, og tankevekkende, forklaring på Helge Lurås’ boktittel «Veien til Resett» som selve meningene som forfektes på nettstedet. God fredag!