Varsellampene bør blinke

Historien fra Universitetet i Bergen (UiB) er ikke helt sånn, men den er ikke så langt unna heller. Veldig kort fortalt har dette hendt:

På en forelesning om turisme i fjor, sa UiB-professor Svein Larsen følgende om tyskere: «De har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». En tysk student opplevde det krenkende, og meldte saken inn via UiBs system for varsling av kritikkverdige forhold, SI FRA.

Universitetets svar var å beklage på vegne av professoren (mot hans vilje), og han fikk også beskjed om å legge om ordbruken.

Et halvt år senere sprakk saken i mediene med et smell. Studenten opplevde dette som svært belastende, ble sykmeldt og hyret inn advokat. Deretter har universitetet beklaget til professoren, og understreket at det han sa var innenfor ytringsfriheten.

Les også: «Kven er det eigentleg som er krenka her?»

Samtidig beklaget de ovenfor studenten, og tilkjente ham 10.000 kroner. (Ikke på grunn av vitsen, men på grunn av belastningen ved at saken ble offentlig kjent).

Mange har, naturlig nok, reagert sterkt. I Norge er folk stort sett enige om at det bør være høyt under taket, og at tyskerne har vært i Norge før er faktisk et ubestridt faktum.

Uansett hva folk måtte føle, slås det fast i paragraf 100 i grunnloven at ytringsfrihet skal finne sted.

Det inntrufne kunne blitt håndtert på ganske mange andre, og bedre måter enn slik det ble. Noe av årsaken til at det ikke skjedde, er trolig at UiB har behandlet dette som en varslingssak. Og de er langt fra de eneste som sliter tungt med slike saker.

«Man blir ikke varsler av å være fornærmet», fastslår politisk redaktør i BT, Eirin Eikefjord i en tekst mange kan si seg enig i.

Men hva som skal til for at en sak faktisk er et varsel, er faktisk ikke det enkleste i verden å forstå.

En varsling er, ifølge Arbeidsmiljøloven, når en arbeidstaker sier ifra om et kritikkverdig forhold på egen arbeidsplass. Fra og med i år ble lovverket skjerpet, og det omfatter nå også blant annet elever, vernepliktige og pasienter.

Les også: «Det er nesten ubegripelig»

Arbeidsmiljøloven definerer hva man kan varsle om: «Med kritikkverdige forhold menes forhold som er i strid med rettsregler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten eller etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet».

Loven gir også eksempler på hva dette kan være, og nevner for eksempel saker der det er fare for liv eller helse, korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet og uforsvarlig arbeidsmiljø.

Så langt framstår det jo som ganske klart. Varsler handler om alvorlige saker.

Men så enkelt er det ikke. På Arbeidstilsynets side med råd om varslersaker, kan vi lese følgende:

«I Norge har vi lav terskel for hva som regnes som varsling (…). Det vil si at det kritikkverdige forholdet ikke trenger å være veldig alvorlig før det regnes som et varsel.»

Og gir som eksempel: En arbeidstaker sier ifra til arbeidsgiver om at rømningsveien i lokalet er blokkert av en tung kasse. Det er selvsagt noe som må ordnes opp i, men sånt skjer jo stadig vekk. Men dette er altså også et varsel, i hvert fall ifølge Arbeidstilsynet, som burde vite hva de snakker om.

Les også: Slik vil regjeringen beskytte varslere som utsettes for gjengjeldelse

I tillegg er noe et varsel dersom det som det varsles om, bryter med skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten. Altså regler man har laget selv. Universitetet i Bergen har massevis av slike regler, blant annet i dokumentet «Retningslinjer for konflikter, mobbing, trakassering og seksuell trakassering som berører studenter ved Universitetet i Bergen.»

Der står det at «…trakassering er ikke akseptert» og «trakassering av studenter utført av ansatte er brudd på tjenestepliktene.»

Trakassering defineres samme sted som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har til hensikt eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.»

Det er jo liten tvil om at virkningen av tyskervitsen, sett fra studentens side, var at den var krenkende. I så fall kan man argumentere for at universitetets etiske regelverk er brutt, klagen på vitsen er et varsel, og studenten er varsler.

I det øyeblikket noe blir definert som et «ekte» varsel, er det alvor. Varslere har et spesielt vern i norsk lovverk. Slike saker skal behandles på en helt spesiell, grundig og omfattende måte.

Det er fordi vi trenger at folk som blir kjent med ulovlig og farlig praksis, eller mobbing og plaging, sier fra. Å gjøre det gjør dem utsatt for represalier. Vi har mange eksempler på at varslere ikke får det vernet de trenger.

Les også: «De fikk valget mellom å være lojal mot byråkratiet eller finne seg en ny jobb»

Vi trenger et godt og grundig regelverk som beskytter varslere. Men mye tyder på at dagens ordninger ikke fungerer godt nok. Saken fra Universitetet i Bergen er bare ett av mange eksempler, og lite tyder på at dette vil løse seg av seg selv.

Det er alvorlig av to grunner. Det ene er at mindre saker som kunne vært løst på enkle måter krever enormt med tid og ressurser.

Mest alvorlige er det at vi risikerer at alvorlige saker drukner i en tsunami av ubetydeligheter, mens folk flest mister tilliten til et system som skal beskytte de modige blant oss.

Det er nesten så en burde varsle om saken.