Vår kollektive sorg må føles hvert år

Savnet etter den demokratiske, fredselskende ungdommen som vi mistet på Utøya er ikke blitt noe mindre med årene.

«Har du tenkt å skrive om 22. juli hvert år?», spurte han. Det lå egentlig ingen kritikk bak spørsmålet, bare en oppriktig interesse. Det korte svaret mitt var et enkelt og ganske selvsagt «ja».

Hvert år rundt årsdagen har jeg brukt denne spalten til å skrive om savnet, det farlige hatet, og veien videre. Noen er kanskje lei av det. Må det skrives om hvert år? Det lange svaret er også at «ja, det må vi».

Jeg låner kloke Thorvald Stoltenbergs ord for å beskrive hva som står på spill: 

«Jeg er ganske sjelden bekymret, men en ting som bekymrer meg er at vi nå har en ledelse i Europa og USA som ikke har erfart krig. Husk, den generasjonen som bygget opp fredsinstitusjonene vi har i dag, hadde opplevd annen verdenskrig, noen til og med første. Dagens ledelse har ikke det. Jeg frykter at det er sånn at man må oppleve noe selv for å skjønne det», uttalte Thorvald i et intervju med Dagsavisen året før han døde.

Rasisme: «Jeg føler meg rett og slett fanget her. Fanget av hat»

Vi kan ikke tillate oss at alle generasjoner må erfare galskapen selv for å skjønne konsekvensene av rasisme, nazisme og hat, og vi har ikke flere å miste.

Derfor er den kollektive historiefortellingen om hva tankegodset kan føre til, kanskje det viktigste vi alle kan bidra med.

Av den grunn blir jeg faktisk glad når jeg oppdager at tenåringene mine ligger og gråter mens de leser Anne Franks dagbok, og jeg mener oppriktig at en tur med hvite busser til konsentrasjonsleirer er blant de beste gavene vi kan gi ungdommen vår.

Mange tårer vil trille mens generasjoner ser om igjen NRK-serien «22. juli», som ble sluppet tidligere i år og som på sobert vis maktet å ta oss tilbake til en av de verste dagene vi har opplevd. Serieskaperne fikk oss tilbake, til gatene, sorgen og sjokket.

Ja, det gjør vondt, men det er faktisk nødvendig.

Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»

Trekket med ikke å vise handlingene, men gjenskape følelsene og situasjonene de førte til, vil gjøre at det uvirkelige blir virkelig igjen, både for oss som ikke må glemme og for nye generasjoner som må lære seg å forstå.

Når vi ser den serien, er det som å stå midt i fortvilelsen igjen. Og det tror jeg altså at den kollektive hukommelsen vår trenger.

Det er smått uforståelig at det denne uka er gått ni år. Jeg må innrømme at jeg er uendelig lei av terroristen og terroristens vanvittige ideer, og at det ikke er noe hyggelig å tenke på at lignende tankegods fortsatt lever og kanskje er blitt mer stuerent å hevde i det offentlige rom.

Vi vet så altfor godt at grumset er blitt lettere å se og at savnet etter den demokratiske, fredselskende ungdommen som vi mistet på Utøya ikke er blitt noe mindre med årene.

Likevel er det nødvendig å gjenta det.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.