Valgkampen – liten til å være så stor

Da var det endelig over! Stemmene er talt opp. Vinnerne har erklært seier, og taperne har erklært seier de også. Og selv om de fleste nok er sjeleglade for å slippe, så sitter jeg her i Oslo og føler at jeg har blitt snytt for en skikkelig lokalvalgkamp.

Det er nemlig ingen tvil om at de nasjonale sakene fikk altfor mye plass i denne valgkampen. Store deler av den handlet om en bompengefinansiert regjeringskrise, og da den endelig var «ferdig» skiftet fokuset umiddelbart til legalisering av hasj. I et par dager brydde vi oss om inkludering, i kjølvannet av et bitte lite terrorangrep i Bærum, men det gikk raskt over, og så var det fullt fokus på religiøs håndhilsing og båtflyktninger i Middelhavet.

Det ble riktignok gjort noen forsøk på å flytte fokus til lokale saker, men da ble det selvsagt overkompensering. De lokale sakene ble rett og slett for lokale. Hva bryr vi i Oslo oss om fødeavdelinger, fastlandsforbindelser og ferjer, liksom?

Selv da vi fikk noen smuler med Oslo-politikk var det helt ubetydelig. En mini-furore over noen trær som måtte felles fordi det skal bygges gågate. Gågate med nye trær.

Det er alltid best å foreta evalueringen mens man har siste runde friskt i minne, derfor vil jeg allerede nå benytte anledningen til å trekke fram noen Oslo-saker jeg mener bør bli sentrale i det neste lokalvalget.

Lokal integrering: Det flytter stadig flere mennesker til Oslo. Det er trivelig, det altså, men vi ser dessverre at de nyinnflyttede altfor ofte nekter å integrere seg her. De knuger på gamle tradisjoner og utdaterte, til dels primitive skikker. De gidder ikke engang lære seg å snakke som oss.

Ikke misforstå nå. Det er helt greit at folk vil flytte hit. Jeg har ikke noe problem med de fremmede. Men hvis de vil bo her så får de faenmeg slutte å skarre på r-ene sine og begynne å heie på Vålerenga.

Oslos idrettsprestasjoner: Apropos Vålerenga, som også i år ligger an til å havne på sin sedvanlige sjuendeplass i Eliteserien, så kunne jeg godt tenkt meg et bredt, tverrpolitisk forlik for å løfte byens toppidrett.

Små lokalsamfunn som Dalsbygda, Stryn og Trondheim kan smykke seg med nesten like mange OL-medaljer som de har innbyggere, mens vi i Oslo bare må se på med misunnelse. Riktignok går det greit i ishockey, men til tross for gode ligaresultater, er det ti år siden kongepokalen bodde i hovedstaden. En stund kunne vi i det minste glede oss over Røa-gutten Martin Johnsrud Sundby, men hans uvørne bruk av astmamedisin satte en effektiv stopper for det. At han brøyt dopingreglene litt mindre enn Therese Johaug, blir mager trøst.

Jeg har ikke umiddelbart noen god løsning, men det er åpenbart at noe må gjøres. Kanskje eiendomsskatten kan sluses direkte inn i VIF? Kanskje Holmenkollhoppet kan flyttes til Holmlia, der mange av våre beste idrettsungdommer vokser opp? Til neste lokalvalg bør politikerne uansett fremlegge en troverdig plan for å gjenreise Oslo som toppidrettshovedstad. Ideelt sett uten at vi trenger å søke om OL.

Den neste store sykkelsatsinga: Hvert år brukes det ti millioner skattekroner på å holde Oslo-politiet med det såkalte «Rytterkorpset». Resultatet, i form av svært lokale utslipp, kan både sees og luktes i Oslos gater. Byen har nok sanitærproblemer fra før av, vi trenger ikke bidragene fra det firbeinte voldsmonopolet.

Nok er nok. Vi får stadig høre om hvor bra sykkelsatsinga i Oslo er. Nå bør vi satse på å få det ridende politi over på to hjul. Man kan kjøpe mange dempegafler og skivebremser for ti millioner kroner.

Den store pubdøden: Over hele landet forsvinner små, lokale skjenkesteder, og ingen er så hardt rammet av problemet som oss her i Oslo. Ivars kro er borte. Destiny er stengt. Bjørungs er nedlagt. Den Røde Hatt er lagt på hylla. Selv ærverdige Stargate er borte. Oslos brune vannhull faller som fluer, og de få som ikke legger ned blir pusset opp til det ugjenkjennelige. Vi trenger handlekraftige og modige politikere som kan ta grep for å redde de siste brune pubene.

Politikerne kan godt begynne med seg selv. I 2023 bør Oslo-partiene kjenne sin besøkelsestid (besøkelsestiden på de brune pubene er fra ganske tidlig på morran) og legge flere valgkamparrangementer til de brune pubene. Hvis det fortsatt er noen igjen, da. Dette kommunevalg kan allerede ha vært det siste der det var mulig å ta morrapilsen på Oceans med Lan Marie Berg eller se travløp på Sandaker Kro med Mathilde Tybring-Gjedde.

Dersom disse mulighetene fortsatt finnes om fire år håper jeg virkelig noen griper dem. For alt er ikke bedre bare fordi det er nytt. Det finnes mye sjel igjen i Oslo, dersom man veit hvor man skal lete etter en. Den sjela er det verdt å bevare.

Jeg innser at dette er tunge og viktige saker. Saker som det er vanskelig å forvente at politikerne skal kunne løse over natta. Men vi må bevare troen på at en bedre verden er mulig. Jeg har troen på at hovedstadens politikere, uavhengige av farge, kan åpne øynene og sørge for at neste valgkamp handler om de riktige sakene. Godt valg!