Valgets dal

Hvis 99,99 prosent av verdens nordkoreanere kan, så må da vi også få det til?

Mandag er det klart for årets vakreste eventyr. Ikke hvert år, da, men annethvert år. Da trosser vi vær og vind og tropper opp i slitne gymsaler over det ganske land og gjør vår borgerplikt.

Jeg liker den banale rammen for det egentlig så høytidelige valget. Det blir på én måte ikke mer trivielt enn dette. Men det er flott også, fellesskapets viktigste kollektive symbol brukes som ramme for intet mindre enn folkestyret. Stripene til volleyballbanen i den slitte parketten. De gulna ribbeveggene fra sosialdemokratiets glansdager. Lukta av gammel svette. Naboene i allværsjakkene. De grå funkjsonærene med sine lister og blide åsyn.

Altså, det er ikke en plikt å stemme, som det for eksempel er i Belgia der man må, men vi liker å omtale det som en plikt. Men nordmenn er ikke så pliktoppfyllende. Som for eksempel nordkoreanerne. Ved forrige kommunevalg for fire år siden, kjente bare seks av ti av oss på tyngden av plikta.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bare én gang før i den historien som begynner i det moderne Norge etter krigen, hadde vi gitt mer blaffen. Eller blitt mer forhindret fra pliktutøvelsen. Det var i 2003. For Oslos del betydde det sist at 190.000 mennesker sa nei takk til å være med og bestemme. I Stavanger satt 43.000 hjemme og kjente på fraværet av både plikt og lyst.

Det er nesten så man kan si at jo bedre vi har fått det, jo mindre bryr vi oss. Det har gått suksessivt oppover med oss på de fleste felt, men interessen for lokalvalget har gått i unnabakke siden 1963. Da stoppet pila på 81 prosents valgoppslutning.

1960-tallet var et godt tiår for selvbildet. Det var også da at plikta var på sitt mest selvfølgelige. Da Trygve Bratteli skulle ta over stafettpinnen etter Einar Gerhardsen i 1965 - og tapte - satt bare 14, 6 prosent av oss, det vil si dem, hjemme på kjøkkenet og rørte i kaffegruten. Aldri før har så mange oppsøkt en gymsal.

Det er ikke en plikt, altså. Men det er en selvfølge. For mange. De med utdanning. De med gode jobber. De som ble født rett etter krigen. Det er likevel forståelig at mange ikke gjør det. De politiske idealene er mindre tydelige, skillene mer diffuse, stemmene i kakafonien flere og volumet er blitt plagsomt høyt. Og på TV suger rikspolitikerne til seg all oppmerksomhet. Lokalvalget i år har handlet om dem som ikke er på valg.

Det kunne vært fristende for noen hver å stenge av, melde seg ut. Bortdefinere seg. Ved forrige stortingsvalg for to år siden var det 815.000 av oss som ble hjemme. De fleste av dem var menn under 40 med lite utdanning. Men også unge kvinner med lav utdanning sitter mye hjemme. Og mange med innvandrerbakgrunn gjør det.

For mange er det irrasjonelt å gå til urnene. Én stemme har jo så lite å si. Betydningen av hver og en av oss sin stemme er tilnærmet lik null. Det kan være langt til stemmelokalet. Kanskje må du ta bussen. Og kanskje regner det.

Den norske oppslutningen om stortingsvalg er på anstendig høyt nivå i Europa, men både dansker, svensker og islendinger føler mer på plikta. Rumenerne bryr seg aller minst i Europa. Der stemte godt under 40 prosent ved sist valg. Fire av fem stemmer av oss når nasjonalforsamlingen skal befolkes

Mandag vil bare tre av fem bruke sin røst. 1,6 millioner av oss blir hjemme. Det blir uholdbart trangt i sofaen.