USA står på ende i et oppgjør med rasismen. I Norge kan noen lede oss ut i den samme hengemyra

INNFALL: Det meste av diskrimineringen i Norge foregår i det stille, for dem det ikke går ut over.

Jeg har et barndomsminne om å høre om hvor fælt svarte mennesker ble behandlet i USA, med en forståelse av at sånn ville det ikke vært i Norge.

Samtidig begynte innvandringen å øke. Siden har vi hatt det gående.

«Forestill deg hvordan det er å være andres søppelbøtte. Hvordan du til enhver tid ikke kan unnslippe andres konstante problematisering av din eksistens», skrev samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali på Twitter denne uka.

For et år siden ble en kvinne dømt for å ha kalt henne «fandens svarte avkom» og «kakerlakk» på Facebok-forumet «Vi som støtter Sylvi Listhaug».

Les også: «For meg er det å være melaninrik i Norge... Å trues med å bli blåst hodet av med hagle som niåring»

Dette forumet er nå mest opptatt av å rettferdiggjøre drapet på George Floyd i USA.

Etter dommen skrev 18 hvite, velmenende nordmenn en kronikk, der de mente at rasismeparagrafen burde oppheves. På juridiske og filosofiske grunner sto de opp for den absolutte ytringsfriheten, siden de tålte så inderlig godt uretten som ikke rammet dem selv.

Det meste av diskrimineringen i Norge foregår i det stille for dem det ikke går ut over, i arbeidslivet og privatlivet. Det offentlige kommer til uttrykk i visse kommentarfelt, som renner over av mishagsytringer mot mennesker med annen hudfarge.

Av og til ender det med terror.

Det seneste rasistiske drapet fra ytre høyre her i landet kunne fort blitt enda et massedrap. Likevel gikk det bare noen dager før man i visse politiske kretser var mest opptatt av at man ikke håndhilste da kronprisen besøkte den terrorrammede moskeen.

«I Norge håndhilser vi på hverandre», sto det over et offisielt bilde fra Fremskrittspartiet, med de uunngåelige Helgheim og Listhaug som demonstrativt sto der med sine mest kameravennlige smil.

«Vi» der altså, dette gjør ikke «de». Tre uker etter et høyreekstremt terrorangrep, ei uke før kommunevalget, skrev partileder Siv Jensen kronikk i VG om denne «snikislamiseringen».

Hun anerkjente at skepsisen mot håndhilsning i andre kulturer kunne være hygienisk betinget, men: «Jeg kunne ikke brydd meg mindre», mente landets daværende finansminister.

Vi får håpe hun i det minste har vasket hendene sine de siste månedene.

Les også: – Man må være naiv for å tro at Norge er helt ulikt USA

Noen framstående politikere må noen ganger presisere at de ikke er rasister. Det får vi tro dem på. Men de vet jo hva de gjør, og de gjør det fordi det finnes mennesker der ute som virkelig er rasister, som kan være gode å ha til neste valg. Derfor kommer også disse evige tiradene foran hver nasjonale høytid, om hvilket flagg som er akseptabelt, hva slags mat det er best å spise, der man aldri sier eksplisitt at noen mennesker er mindre verdt enn andre, men at vi som er ordentlige, hvite nordmenn likevel er best.

De som bare holder på og holder på sånn er og blir et mindretall. Men de gjør veldig mye av seg her i landet også!