Unntaksstillstand

Pessimistene har alltid tatt feil. Til slutt.

«Ses på andre siden», skrev en kamerat til meg her forrige kvelden. På den andre siden av koronaen, selvsagt.

Sånn holder vi på, alle sammen. Ser framover, prøver å holde blikket høyt. Ser mot normaliteten som ligger der forut. Men hva venter oss?

Det snakkes mye om at historien går i ring.

At kriser, kriger og tragedier kommer igjen og igjen i en eller annen form, og at vi derfor på et vis er dømt til å oppleve det samme. De siste årene har det vært mye snakk om at 1930-tallet er tilbake, med Trump og sosial uro som bakteppe. Det er snakket om en ny, gyllen æra for nasjonalisme, autoritær politikk og massebevegelser.

Vi søker å forstå samtida med størrelser vi kjenner, derfor finner vi likhetstrekk med svunne tider og tenker at nå kommer de rundt igjen.

Det kanskje mest siterte om dette fenomenet er den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayanas ord om at «de som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den». Santayana er udødeliggjort ved at hans historiesyn er gjengitt ved porten til Auschwitz.

Selvsagt gjentar historien seg, fordi dens felles minste multiplum, det svake leddet, er mennesket.

Og våre instinkter og behov for mat og trygghet, men også posisjon og makt, aldri endres. Keiser Augustus døde i år 14, men blar man litt i det ikke voldsomt beskjedne selvportrettet han skrev, «Den guddommelige Augustus’ bragder», finner man trekk som er helt der oppe med de største egoene i vår egen tid. Eller du kan finne fram Samuel Pepys’ dagbøker om hverdagen og livet i Londons 1600-tall. Om pesten i 1665.

Han tenkte langt på vei som deg.

Likevel er jeg ikke så glad i denne sirkulære tenkninga, som et evig ondt kretsløp på grunn av menneskets dårlige karma. En britisk historiker beskrev historiens gang og utvikling så mye bedre.

Navnet er borte for meg, men han mente historien var som ei hockeykølle. Et langt strekk, så en vinkel, som sender historien, og verden og menneskene i den, ut på en ny lang og rolig distanse. Så kanskje er det der vi er nå, nederst på hockeykølla.

På vei ut i en ny retning?

Det er noe å håpe på for oss som mener vi må ha et systemskifte, skal vi redde klimaet. Kanskje kan koronaen være en slags industriell revolusjon på vranga, den industrielle revolusjonen var nettopp et hockeykølle-kursskifte.

Å gjøre noen antakelser om framtida nå, er egentlig tullete. Men et trekk som jeg tror blir varig, er måten vi jobber sammen på. Enten vi er medarbeidere eller skal konferere med fastlegen, vil behovet vårt for – og instinktet om – å fysisk møtes være endret med koronaviruset.

Hundretusenvis av oss har brukt Teams, Zoom eller Whereby til å kommunisere, og opplevd at det fungerer utmerket. Det norske selskapet Confrere har kjempesuksess akkurat nå med software som gjør at man trygt og fortrolig kan snakke med legen sin over nettet. Dette vil forandre verden.

Noen av Europas mest trafikkerte flyruter er mellom Oslo og Norges største byer. Dagstur til Bergen i møte? Det kan fort være historie. Slik kan vi opprettholde økonomien, og samtidig slippe å sette like store klimaavtrykk etter oss.

Hjemmekontor har mange opplevd at fungerer, selv om brakkesjuken nå innhenter oss. Men tenk når barna er tilbake på skolen, og mange av oss jobber minst én dag i uka hjemme. Det vil ha stor effekt på den fysiske aktivitet, dempe trykket, senke tempoet, og ta ned behovet for å bygge ut veier og kollektiv.

Dette minner om den vitsen som går viralt om dagen: Hvem ledet den digitale transformasjonen av ditt selskap? A) CEO, B) CTO C) Covid-19. Haha, verken toppsjefen eller teknologisjefen har vært i nærheten av å sette fart på digital omstilling som dette forhatte viruset.

Men hvor mye former kriser oss, egentlig?

To ganger i løpet av de siste tjue årene har jeg tenkt det: «Verden blir aldri den samme igjen. Nå ble alt forandret». 11. september 2001 og 22. juli 2011. Livene våre her ble fort ganske like igjen.

Det var ikke hockeykølleøyeblikk, selv om ringvirkningene av 11. september har skapt et stadig pågående mareritt for millioner i Midtøsten. Murens fall forandret mye, den kickstartet en forbrukseksplosjon og ga materiell velstand til milliarder. Forandret noen av disse krisene likevel egentlig på essensen av det å være og ha det bra som menneske?

På våre daglige, små liv. På rutiner. På viktigheten av familie og venner, på kjærlighet og tilhørighet. På det som virkelig betyr noe? «Sed og skikk forandres meget (...)», skrev Sigrid Undset: «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Litt svulstig, men det er noe der.

Den unge, men konservative britiske forfatteren Ed West ga helt nylig ut boka «Small Men On The Wrong Side Of History», om de konservatives nedtur, fall og usannsynlige retur. (Analysen ble torpedert av Boris Johnsons seier, men det handlet nok mer om Jeremy Corbyn).

Han har blant annet studert hvordan folk i 30-årene før ble konservative, men nå blir mer liberale eller venstreorienterte i sosiale spørsmål. Han mener dette er et markant skifte i vår vestlige kultur.

Det gir rom for virkelig å tro på at krise er mulighet.

Et progressivt etablissement som stemmer grønt eller søker seg i mørkerød retning for fellesskapsverdier og overlater høyresida til de gamle, slik norske målinger peker på at er tilfellet, gir håp om at koronaen faktisk er et sving med kølla.

De konservative, som West peker på, har alltid vært pessimister. Helt fra grekernes tid er det hyttet med advarende never om at det beste ligger bak oss og at endetida kommer. De advarte mot Den franske revolusjonen, og fikk rett. De advarte mot den kommunistiske revolusjonen, og fikk rett.

Det var både blodig og stygt, og lederne mistet retninga. De har advart mot krakk og krig og kriser. Men i det lange løp har de tatt feil, kommunismen forsvant og «frihet, likhet og brorskap» er fortsatt idealet. Pessimistene tar alltid feil.

Så hva venter oss der framme? Sannsynligvis mye av det samme. Bare bærekraftig.