Ungdommens klokskap

Våre lave idealer vil de bare flire av.

Våren 2012 utga jeg en bok om 22. juli og ble intervjuet av lokalavisa. Overskriften var «Fikk tilbake troen på politikk». Jeg snakket som en gammel, desillusjonert AUF-er og en journalist som har opplevd altfor mye politisk spinn, intetsigende fraser og kapper på jakt etter medvind. Etter 22. juli merket jeg en ny kraft hos AUF-erne. Engasjementet var ikke rutinepreget og maskinelt, flammen kom fra et annet sted – som om politikken var blitt et personlig anliggende.

Ordene «tro» og «politikk» hører egentlig ikke sammen, bortsett fra i KrF. Når du skal stake ut en bærekraftig kurs for Norges framtid, kan du ikke overlate budsjettprioriteringene til høyere makter. Selv når verdier og ideologier er en faktor, bør valgene være basert på erfaring og kunnskap. Politikk er å ville – og vite.

Samtidig kommer man ikke bort fra at de mest visjonære politikerne har hatt en aura rundt seg som gjør at man lettere enn ellers er villig til å overlate skjebnen i deres hender. Man stoler på dem. Om ikke blindt, så i hvert fall inntil det motsatte er bevist.

En av dem som gjorde sterkest inntrykk under Breivik-rettssaken våren 2012, var en 21 år gammel AUF-er fra Akershus, som var blitt skutt i kjeven, brystet og hendene da hun gjemte seg bak pianoet i Kafébygget på Utøya. Hun trollbandt tinghuset med sin forklaring og fikk oss til å gjennomgå hver eneste tenkelige følelse i registeret, også de vi ikke visste om.

Kontrasten mellom hva hun sa og hvordan hun fortalte det, kunne ikke vært større – hun fikk oss til å le og smile til tross for det beksvarte bakteppet («Vi var så mange AUF-ere på Ullevål at vi kunne startet et lokallag»). Den dagen lærte retten noe «vesentlig om ukuelig livsvilje, medmenneskelighet i praksis og om hvordan optimisme smitter», skrev jeg i Dagsavisen.

I retten framsto Ina Libak som «over gjennomsnittet positivt innstilt til livet», som statsadvokaten formulerte det. I dag er hun den første lederen av AUF med både fysiske og psykiske arr fra opplevelsene på Utøya. De som har fulgt henne en stund, er ikke overrasket over at hun havnet på Dagens Næringslivs liste før sommeren over de 30 største lederstjernene under 30 år, en som «utmerker seg med ideer, handlekraft eller lederegenskaper, og vilje til å utfordre etablerte sannheter». Og som avisen tror vil bidra til at framtida blir et bedre sted å leve.

Tro kan muligens ikke flytte fjell, men det kan flytte Arbeiderpartiet. Libak har et lidenskapelig miljøengasjement og bidro sterkt til at moderpartiets landsmøte i år stemte nei til konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten. I motsetning til en del tidligere AUF-ledere, som gjerne er blitt mer moderate jo lenger opp i systemet de har kommet, har ikke Libak blitt rundere i kantene – i hvert fall ikke når det gjelder miljøkampen. «Jeg er blitt mer radikal på klima, vi trenger handling», som hun formulerte seg overfor Dagens Næringsliv.

Nå skal man være forsiktig med å tillegge folk motivasjoner de kanskje ikke har, men «Utøya-generasjonen» bringer med seg en dybde og et alvor politikken sårt trenger. Lofoten-vedtaket er nok bare starten på dette linjeskiftet som vil prege norsk politikk i årtier framover.

«Jeg tror at vår ungdomsgenerasjon er mer bekymra, og ser mindre lyst på framtiden», sa Libak i et intervju med Agenda Magasin under overskriften «Fellesskapsungdommene». Dette var i etterkant av skolevalget i 2017, som hun mente var mer preget av ideologisk debatt og verdispørsmål enn noen gang tidligere. De to sakene som hadde preget diskusjonene, var klima og flyktninger, og venstresiden styrket seg markant sammenlignet med valget i 2013. «Skolevalget har i stor grad handla om solidaritet og fellesskap. Det er på en måte nye tider nå», sa Libak.

Kanskje er denne generasjonen bare et barn av sin tid. Norsk Monitor-undersøkelser viser at vi på 2000-tallet ble langt mindre materialistiske og opptatt av penger enn vi var på 1990-tallet. Eller kanskje er miljøspørsmålet blitt så presserende at det tvinger de som står overfor valg foreldregenerasjonen allerede har tatt, til å tenke annerledes og nytt. Kanskje er det lettere å være solidarisk når man tross alt har til både smør på brødet og airpods i ørene.

En undersøkelse fra Høgskolen i Innlandet fra i våres, viste at tiendeklassinger er mest opptatt av medmenneskelighet, rettferdighet, likebehandling, lojalitet og å hjelpe folk rundt seg. «De synes det er viktig med åpenhet for folk som er forskjellig fra seg selv og de er miljøbevisste og ønsker å ta vare på naturen».

Jeg vet ikke med dere, men hadde noen spurt meg da jeg var femten-seksten år, ville jeg ført opp Samantha Fox som den aller viktigste verdien. Etterfulgt av billig Ringnes.

22. juli var en tragedie av ufattelige proporsjoner og ringvirkningene er fortsatt uoverskuelige, både for berørte, pårørende og samfunnet for øvrig. Men om det kom noe godt ut av det, er det påminnelsen om at politikk er essensielt og eksistensielt, til og med kan være et spørsmål om liv og død, og at prinsipper er til for å holdes fast. Derfor tror jeg ikke at dagens ungdom – og Utøya-generasjonen spesielt – kommer til å skape et bedre samfunn for oss alle i framtida. Jeg vet.