Tyskland ut i det uvisse

Ønsket om fornyelse og en ny start seiret da det tyske sosialdemokratiske partiet SPD inviterte sine medlemmer til uravstemning om ny partiledelse.

Som troll av eske fra tilnærmet intet og det ukjente seiret Norbert Walter-Borjans (67) og Saskia Esken (58) over kandidatene som den sittende partiledelsen hadde foretrukket.

Uravstemningens store taper er dermed finansminister og visekansler Olaf Scholz. Han er en høyst kapabel pragmatiker, men også sterkt bundet til SPDs vedvarende tilbakegang helt siden 2003.

Seieren var knapp, med 53 prosent for Walter-Borjans og Esken er SPD delt omtrent på midten.

Og enda verre: Så godt som hele fraksjonen i Forbundsdagen og det etablerte partiapparatet hadde foretrukket Scholz og hans medkandidat Klara Geywitz. For Walter-Borjans og Esken blir det en enorm utfordring å samle partiet bak seg når delegatene samles til SPDs landsmøte torsdag denne uka.

Det er første gang SPD prøver ut en ordning med dobbel ledelse, noe partiet De Grønne alltid har praktisert med vekslende hell.

Uravstemning om partileder har SPD prøvd en gang før. I 1993 seiret Rudolf Scharping over Gerhard Schröder og Heidemarie Wieczorek-Zeul.

Det ble ingen suksess. Scharping tapte valget året etter og ble brutalt kastet under det påfølgende landsmøtet.

Verken Saskia Esken eller Norbert Walter-Borjans har rikspolitisk erfaring på høyt nivå. Esken har sittet i Forbundsdagen siden 2013, men har aldri markert seg som mer enn en backbencher.

Sosialøkonomen Walter-Borjans har vært finansminister i delstatsregjeringen i Nordrhein-Westfalen. Der ble han mest kjent for sin iherdige jakt på skattesnytere.

Det var han som kjøpte stjålne CD-er fra en sveitsisk bank med liste over tyske kunder som hadde unndratt skatt ved å gjemme formuen i Sveits.

Avsløringen av skattesnyterne ble en gigantisk skandale. Både Esken og Walter-Borjans tilhører venstresiden i SPD, og har vært klare på at man må holde fast på partiets ideologi framfor pragmatisk vilje til kompromiss i Merkels storkoalisjon.

Olaf Scholz var betraktet som selve garantisten for fortsatt storkoalisjon. Med Esken og Walter-Borjans er det tvert om. De vil sette reforhandling av koalisjonsavtalen som betingelse for fortsatt regjeringssamarbeid.

Det de krever, er blant annet økt satsing på klimatiltak, økt minstelønn, større sosial rettferdighet og et farvel til den harde sparekursen til fordel for investering i veier, skoler og kollektivtrafikk.

Det er høyst tvilsomt om Merkels kristeligdemokratiske parti CDU vil gå med på noen reforhandling.

Sterke krefter i CDU mener at det allerede i den eksisterende avtalen er gjort altfor store innrømmelser overfor SPD.

Tyskland, og Europa, trenger minst av alt en oppløsning av regjeringen og nyvalg i Tyskland akkurat nå. Fra 1. juli neste år overtar Tyskland presidiet i EUs ministerråd.

Tyskland har vært noe av et ankerfeste for stabilitet i en tid med brexit og med økende nasjonal-egoisme i flere land. Angela Merkel og EU-kommisjonens nyvalgte president Ursula von der Leyen kunne sammen bidra til en nødvendig stabilisering og modernisering.

Men med regjeringsskifte, nyvalg og trolig nye, vanskelige regjeringsforhandlinger vil Tyskland være politisk lammet og ute av stand til å ivareta sin viktige oppgave i Europa.

Det er nedtur for begge de to store folkepartiene i Tyskland. Det er ikke lenge siden CDU og SPD sammen kunne regne med mer enn 70 prosent av stemmene ved valg.

De siste meningsmålingene gir dem bare en drøy tredjedel. Alt er ikke på stell i ledelsen i CDU heller. En regjeringssjef på oppsigelse er aldri noen styrke, og Angela Merkel er nå mest opptatt av å pleie sitt internasjonale omdømme. Hennes påtenkte etterfølger Annegret Kramp-Karrenbauer har ikke vist seg som noen suksess i året som har gått siden hun ble valgt til partileder.

Det reises stadig sterkere tvil om hun er i stand til å fylle rollen som kanslerkandidat og siden forbundskansler. Hennes utfordrer, Friedrich Merz, virker fortsatt mest som en stemme fra fortiden.

At grunnplanet i SPD ønsket en fornyelse, er på mange måter forståelig. Med unntak av fire år fra 2009 til 2013 har partiet sittet med regjeringsansvar siden 1998.

Først i rødgrønn koalisjon med Gerhard Schröder som forbundskansler, og siden 2005 som juniorpartner med Angela Merkel som regjeringssjef.

Gjennomslag for mange av SPDs hjertesaker har ikke hjulpet. Fra en oppslutning på over 40 prosent, er SPD nå nede på 13 prosent i meningsmålinger.

SPDs nedtur startet med det økonomiske reformprogrammet «Agenda 2010» i 2003. «SPDs syndefall», som den nye leder Saskia Esken har kalt programmet. Reformer tvang seg fram.

Agenda 2010 snudde en økonomisk utvikling som gikk i gal retning og la grunnlag for nyskaping og nye arbeidsplasser. Men det skjedde også til prisen av harde sosiale innstramminger.

Fagbevegelsen ble rasende.

Det kom en avskalling til venstrepartiet Die Linke. Innstramminger som rammer de svakeste, er vanskelig å forsvare for et sosialdemokratisk parti, nye arbeidsplasser og økonomisk oppsving til tross. For prisen var økende sosiale forskjeller.

Landsmøtet som åpner i Berlin torsdag blir spennende. Spørsmålet om fortsatt storkoalisjon blir den viktigste saken etter at lederspørsmålet nå er avklart. Hvor man havner er ikke viktig bare for Tyskland, men for hele Europa.