Tynt hvitt lag over mørk framtid

Den kalde fine tida er her nå. Bruk den før den forsvinner.

Det snør! Det finnes én ting som gjør begynnelsen på det nye året litt lysere enn avslutningen på det forrige – endelig ekte, deilig vinter. Ikke sånn vinter som det begredelige 2020 hadde å by på med stikkete iskaldt regn, gjørmete parkdresser og mye mer isolasjon og TV-serier i sofaen enn det pandemien krevde.

Men kuldegrader, boblejakke, snø og skiføre.

Les også: 2020 – det varmeste og nest våteste året Norge har registrert

I Oslo ble sist helg akkurat den drømmehelgen vi trengte. La gå at noen av oss måtte ty til kreative måter for å komme oss ut. Reis kun kollektivt om du virkelig må, sa Ruter. Det ble sykkel til løypene. Noen ekstra centimeter med nysnø natt til søndag lagde perfekt føre, det var sol, blå himmel, varm saft, røde kinn og folk og barn i hver eneste akebakke. Er det noe som kan gjøre den siste «sosiale pausen» vi er inne i bitte litt lettere så er det dette. En følelse av at noe er normalt.

Men det er det jo ikke.

2020 ble regn- og varmerekordene knust på rekke og rad på Østlandet, som i store deler av resten av landet. Fjoråret startet som det sluttet. Januar var den våteste måneden noensinne, og på Østlandet også den varmeste. Desember endte blant topp fire varmeste desembermåneder. 2020 står igjen som det varmeste året noen gang målt i Norge.

Og når temperaturen stiger øker også nedbøren, i form av regn. Ikke snø.

Les også: Hva i huleste var det som skjedde på Oslo-himmelen i dag?

Konsekvensene av det gjør de lange, mørke vintermånedene dette landet har å by på, hakket verre å bære. Tanken på fire måneder med grått, vått og trist novembervær er knapt til å holde ut. Men det er dit vi er på vei, i et stadig raskere tempo.

De siste årene er sjansene for en hvit jul blitt stadig dårligere, særlig på Øst- og Sørlandet. I Oslo er det nå 60 prosent sannsynlighet for snø på julaften. Fra 1960 til 1990 var det 80 prosent sannsynlig, ifølge Meteorologisk institutt.

Beregningen er en del av instituttets nye «normal» for været. Klimaendringene har gjort det unormale vanlig.

Det betyr at når været heretter måles mot normalen så er det perioden fra 1991 til 2020 det sammenlignes med, mot 1961 til 1990 tidligere.

De siste 30 årene har det vært én klar trend – høyere temperaturer og mindre snø. I framtida vil trolig ikke 2020 bli huska som spesielt varmt, nye rekorder vil komme. Endringene går nå så fort at den neste justeringen av hva som er «normalt» allerede kommer om ti år, og ikke hvert 30. år, som har vært vanlig de siste 120 åra.

Klimaendringene skjer raskt. Samtidig for sakte til at vi får det helt med oss.

Kommentaren fortsetter under videoen

 

Les også: Nå er drømmeforholdene bare en T-bane-tur eller busstur unna (+)

Og det er lett å bli lurt av naturlige variasjoner. Det hendte jo at det var grønn jul på 1980-tallet også, og for bare tre år siden var det så mye snø i Oslo at det var vanskelig å komme seg fram på fortauene. Likevel, det er ikke tvil på statistikkene – de siste 30 årene er vinteren korta ned med 21 dager i Oslo. Antallet dager med skiføre innerst i Nordmarka har sunket fra 120 til 80. De neste tiårene kommer enda mer vinter til å regne bort. Steder langs kysten står i fare for å miste vinteren fullstendig.

I Oslo har det vært et tynt dekke snø siden romjula. Det holder for at akebakkene er fulle av glade barn selv om de sklir like mye på gress. «Det blir lettere å gå opp bakken selv når de ikke må vade i tung snø», sier vi foreldre til hverandre. Men det er jo også et litt trist skue.

Er det egentlig noe vits å lære 3-åringen å gå på ski?

Les også: – Klimaendringene kryper inn på oss sakte, men sikkert

Filosof Arne Johan Vetlesen er blant dem som har snakket om økologisk sorg. Den tristheten vi kan føle over at naturen som vi kjenner den forsvinner rundt oss, at arter dør ut og natur og miljø forandres for alltid. I et intervju med ABC Nyheter forteller Vetlesen at det var farsrollen som fikk ham til å endre fokus bort fra filosofiske spørsmål om moral og ondskap til klima og natur. Det er barna våre som arver de varme og stadig mer snøløse vintrene.

Vi er ikke født med ski på beina, men vinter og snø har utvilsomt en spesiell plass i historien om hvem vi er. Hvordan blir det å bo i et vinterland uten vinter? Om det ikke går på identiteten løs så ligger det i alle fall an til å bli ganske mye kjedeligere.

I løpet av det siste koronaåret er det mange som har vært mye mer ute i naturen enn før.

Kanskje mest fordi det ofte har vært det eneste alternativet til å ha noe å gjøre når alt annet har vært stengt, men trolig også fordi naturen har vært noe trygt og kjent når så mye annet har vært urolig og uvisst. Skogens ro og snødekte trær er noe barna våre også fortjener å oppleve. La oss huske det når verden åpner igjen.