Kommentar

Twin Peaks i folkhemmet

Drapssaken i 2004 skulle betydd slutten for sekten i Knutby. Hvorfor skjedde det motsatte?

Filadelfiamenigheten i det knøttlille svenske tettstedet Knutby fikk massiv medieoppmerksomhet vinteren 2004. Sara Svensson, en ung kvinne som hadde et forhold til den gifte, norske pastoren Helge Fossmo, skjøt og drepte Fossmos kone Alexandra og forsøkte å drepe familiens nabo.

Det viste seg å være noe helt annet enn et sjalusidrap.

Les mer: «Kristi Brud» tiltales for mishandling

Svensson var blitt manipulert og brutt ned av Fossmo, og begikk drap og drapsforsøk på ordre fra ham. Han ble dømt for medvirkning til drap og drapsforsøk, mens Svensson ble dømt til psykiatrisk behandling.

Jeg var en av de mange som trodde historien sluttet omtrent der. Men våren 2020 er tre pastorer fra Knutby blitt dømt for mishandling av kvinner i menigheten, begått i perioden fram til menigheten raknet i 2016. Den ene er Åsa Waldau, som i Knutby og media hadde tilnavnet Kristi Brud.

I den nye svenske dokumentarserien Drap i Knutby, som nå er tilgjengelig på NRK, snakker sentrale tidligere sektmedlemmer for første gang om hva som foregikk i alle årene etter Fossmo-saken.

Historiene er mørke: Fysisk avstraffelse og psykisk terror, seksuelle forhold basert på manipulasjon og maktmisbruk, barn som ble tatt fra foreldrene fordi moren ikke hadde «riktige» holdninger overfor Gud.

Åsa Waldau hadde absolutt makt over vanlige svenske menn og kvinner, som oppriktig trodde at Waldau var utvalgt av Gud for å bli himmelens dronning.

Utad hadde Waldau en slags pussig kjendisstatus, var gjest på Skavlan, ga ut bok og deltok i debatter, der hun snakket om å være et medieoffer og å ikke kunne stole på noen. Privat fortsatte hun tilværelsen som diktatorisk sektleder hjemme i Knutby samtidig.

Hvordan kunne egentlig en sekt som ble flombelyst av mediene i en årrekke få fortsette uforstyrret i destruktiv retning i så mange år? Hvorfor ble ikke drapssaken det endelige punktumet?

I stedet fikk Knutby forbli et Twin Peaks midt i folkhemmet, som forfatter Håvard Syvertsen nylig uttrykte det på Facebook.

I et intervju med svenske Journalisten gir Anna Lindman, som har lagd Knutby-dokumentarserien, noen interessante betraktninger om forholdet mellom medier og menighet. Hun etterlyser mer kunnskap hos journalister om hvordan religion og sekter fungerer.

Lindman mener også at journalister som overvåker sekter skal vite at de bidrar til at sekten isolerer seg ytterligere.

«Det betyr ikke at vi ikke skal rapportere om en så dramatisk hendelse som drapet i Knutby, men vi må forstå hvordan vår oppførsel blir en del av gruppens utvikling», sier Lindman, som har jobbet med religiøse spørsmål og religionsprogrammer gjennom mange år.

I møte med så juicy ingredienser som drap, religion, utro pastor og manipulert barnepike, var det åpenbart vanskelig både for omverdenen og mediene å se skogen for bare trær.

Gjennom det sterke fokuset på skandaler og den manipulerende «sexpastoren» Helge Fossmo, ble Knutby-saken i stor grad redusert til en enkelt manns verk.

At Fossmos manipulasjon av Sara Svensson hadde feste i et tankegods og et hierarki som preget hele menigheten, at også de andre medlemmene betraktet henne som en som var fordømt og lavest på rangstigen, var et poeng som fikk passere relativt stille.

Knutby-menigheten ble på sin side avskrekket av journalister som lå i buskene utenfor private hjem, tok bilder av barn på vei hjem fra skolen og hengte ut menighetsmedlemmene som freaks, mener Lindman. Menigheten svarte med å isolere seg ytterligere, og betraktet saken som en måte de ble prøvet av Gud på – der omverdenen ble en felles fiende.

Mediene kan åpenbart vanskelig lastes for det som utviklet seg bak dørene i Knutby, men det er verdt å ta med seg konsekvensene et hardt og skandalepreget medietrykk kan få for et allerede lukket og destruktivt miljø.

Å gjøre det enklere for medlemmene å snakke med journalister, å kunne se på hva slags budskap det er som forkynnes og hva slags mekanismer som ligger bak en enkelthendelse, er noe å ha i bakhodet enten man skriver om islamister, Jehovas vitner eller nynazister – særlig hvis man vil bygge ned terskelen for dem som vil forlate miljøet.

Finnes det mer å lære av Knutby-saken, kan det også være å revurdere vårt eget syn på hvem som blir med i en sekt.

Det er ikke nødvendigvis ødelagte, godtroende mennesker. Som seer blir man slått av hvor vanlige, og ofte hvor ressurssterke og reflekterte de tidligere sektmedlemmene framstår i dokumentaren.

De ser på hverandre og spør vantro «hva var det egentlig vi var med på?», fordi det hele gikk så gradvis og fordekt, fra en spennende kristen gruppe med godt miljø, til et terrorvelde. Ingen blir med i en «sekt» – det skjønner man først etterpå at det var.

Dokumentaren viser også hvordan det heller ikke bare er lederne som er farlige, men hele gruppedynamikken som oppstår. Mye makt lå utvilsomt i hendene til Åsa Waldau og de andre dømte pastorene (den ene, Peter Gembäck, brøt med sekten og medvirker selv i dokumentaren). Men de fleste i menigheten var selv både ofre og overgripere. Alle var med på å overbevise hverandre om at de gjorde det rette.

Selv når det kjentes veldig galt.

Journalisten Anna Lindman sier det slik: – Dette kan ramme alle. De tidligere medlemmene i Knutby Filadelfia kan lære oss om de mekanismene som fikk dem til å sitte fast og miste sitt indre kompass. Derfor er det viktig å lytte til dem nå.

Mer fra Dagsavisen