Tvangstanker

Om jeg vil kjøre SUV til nærbutikken, spise biffsnadder til frokost hver dag og handle T-skjorter til 9,90 kroner, er bare opp til meg. Det bør det ikke være.

Omtrent samtidig som tusenvis av ungdommer brølte for klimaet foran Stortinget fredag, ble rapporten «Bedre byer» sluppet. I undersøkelsen ble folk spurt hva de synes er de viktigste faktorene for å leve gode liv i byene.

Frisk luft og et godt kollektivtilbud setter de fleste på topp i de største byene. Hele 85 prosent i Oslo mener offentlig transport er det aller viktigste, mens bare 38 prosent mener det er viktig å komme seg enkelt rundt med bil. Bompenger, derimot, er folk minimalt opptatt av.

Nå har ikke rådgivningsselskapet Rambøll laget tilsvarende undersøkelser for andre europeiske byer, men det vil overraske stort om preferansene skulle være markant annerledes i London, Istanbul eller Praha. Likevel er det bilen som står i sentrum. Hvorfor må alle vi andre danse etter dens eksospipe?

Av tre årsaker, tror jeg: Politikerne, politikerne og politikerne. De er enten feige, tenker for kortsiktig eller ikke helhetlig – eller alt det nevnte forutfor.

Jeg har syklet inn i hovedstaden hver arbeidsdag året rundt i snart ti år. Det er blitt påfallende flere syklister og sykkelfelt. Men det er også blitt mer kaotisk.

Oppblomstringen av elsyklister er et gode, til tross for at farten er skummelt høy der på det røde underlaget. Men hvem var det som slapp løs alle disse vimsete folka på elsparkesykkel? Regjeringen, naturligvis.

Oslo skadelegevakt og Ullevål universitetssykehus registrerte fra 1. april til og med 31. juli 337 skader i forbindelse med elsparkesykkel, rapporterte NRK fredag, i en historie om 22 år gamle blinde Andrea, som er blitt truffet åtte ganger av elsparkesykkel i sommer. I det ene tilfellet var mannen pære full. «Statssekretær i Samferdselsdepartementet Tommy Skjervold (Frp) vedgår at ordningen ikke fungerer optimalt i dag», skriver NRK. Landets mest fornuftige by er Trondheim, som har forbudt dem.

De har ikke bare invadert byer i Norge, fenomenet er globalt. I København dukket de bare opp en dag i oktober i fjor, firmaene tok seg ikke engang bryet med å søke om tillatelse. Politiet, Cyklistforbundet og Rådet for Sikker Trafik advarte mot dem, men politikerne lot det skje likevel.

I flere europeiske byer har det vært dødsfall, og i Paris er det ifølge danske Weekendavisen opp mot 200 ulykker per døgn på grunn av elsparkesyklene. Flere amerikanske byer har forbudt dem, og en studie fra North Carolina University har vist at dersom man tar alle produksjonsomkostninger med i beregningen, forurenser de mer per kilometer enn en dieselbuss.

Debatten om elsparkesykler har vært intens i København i sommer, og det er forståelig. Framkomstmiddelet bryter med alt som har bidratt til at byen gang på gang blir trukket fram som et transport-forbilde; den er miljøfiendtlig, den har ingen naturlig (egen) plass i trafikant-hierarkiet og den har unndratt seg myndighetskontroll.

Lektor Natalie Gulsrud ved Københavns universitet har nettopp utkommet med boka «Street Fights in Copenhagen – bicycle and car politics in a green mobility city». I den framkommer det at København ikke har noen unike egenskaper som gjør den mer egnet enn andre byer til å bli et transport-paradis. Det skyldes i stedet en lang rekke konkrete (tidvis kontroversielle) politiske beslutninger over lengre tid. Altså det motsatte av feighet, mangel på helhetlig tenkning og kortsiktighet. Hvem som helst kan kopiere København. Hvis de vil. Men da må bilen nedprioriteres kraftig.

Skal vi løse klimautfordringene er det helt essensielt at vi får byer som er mer bærekraftige enn i dag. 70 prosent av verdens befolkning vil bo i byer i år 2050. Byene har både de største utfordringene og det største potensialet, som Gulsrud sier i Weekendavisen. Hun utpeker tre trusler som kan skape store utfordringer for byer som København framover; førerløse biler, dele-elbiler, og mest av alt: El-sparkesykler. De skaper kaos i sykkelfeltene, erstatter gåing og sykling, er en sikkerhetsrisiko og er klimafiendtlige å produsere, bruke og drifte.

Britenes nye statsminister Boris Johnsen, tidligere ordfører i London, er ingen stor klimaaktivist, men heldigvis har han kloke hoder på laget enn så lenge. Regjeringens klimarådgiver Sir Ian Boyd sa i et intervju med BBC før helga at det må hard lut og kraftig lederskap til om Storbritannia skal nå sine nullutslippsmål. Folk må bruke mindre transport, spise mindre rødt kjøtt og kjøpe færre klær, sa han.

Vi kan altså ikke teknifisere oss ut av problemet, vi må legge begrensninger på oss selv og endre livsstil. «Måten vi lever på er generelt ikke bra for miljøet», sa han, og føyde til at dette handler om forbruk: «Utslipp er et symptom på forbruk og uten at vi reduserer forbruket, vil vi ikke redusere utslippene». På spørsmål om han hadde trua på at Johnsen kom til å utforme en slik politikk, valgte han å svare: Ingen kommentar.

Vi kan avgiftsbelegge miljøfiendtlig forbruk langt kraftigere enn i dag, men vi kommer ikke bort fra at det også trengs flere (upopulære) påbud og forbud. Start gjerne med elsparkesyklene.