Kommentar

TV-seriegullet kommer ikke gratis

Hvis kulturminister Abid Raja vil ha flere norske dramaserier som «22 juli», må han by på mer enn flaue vitser på Gullruten.

Da kulturminister Abid Raja delte ut prisen til beste norske dramaserie på Gullruten forrige fredag, vitset han om at han var jo en så impulsiv type at han risikerte å bli grepet av øyeblikket, kanskje bryte ut i en liten dans der og da, og spontant love mer penger til norsk TV-bransje.

Ingen lo.

Det skyldes nok litt at prisutdelinger som denne nå om dagen ikke har publikum til stede på grunn av smitterestriksjoner. Men de festkledde representantene fra norsk TV-bransje som satt spredt blant alle ballongene i et TV 2-studio sprutet ikke akkurat ut i høylytt, hørbar latter av vitsen.

Ikke kom kulturministeren med noe løfte om mer penger heller.

Les også: Raja avviser kritikk, men jobber med etterspurt krisepakke for kulturlivet (Dagsavisen +)

Han nøyet med seg å forære prisen til en serie som fikk denne utmerkelsen høyst fortjent etter min mening. «22. juli» er den sterkeste norske dramaserien som er laget, på grunn av historien den gjenforteller, men også måten serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune har formidlet den på.

Det har tatt dem seks år å lage «22. juli».

Fra scenen takket produsent Elisabeth Tangen en lang liste av folk og virksomheter, offentlige og private, som har vært med på å realisere prosjektet, og NRK, som var villig til å satse på serien. 3.500 statister har vært med.

Den er sett av over en million seere. Fått flere priser i utlandet.

Serien var dyr, og gikk visstnok over budsjett, men er verdt hver krone. Serien burde bli vist for ungdom på skolene våre i generasjoner framover. Hvis «22. juli» skulle være kulturminister Abid Rajas favorittserie har han ikke sagt noe om det enda. Som prisutdeler fredag måtte han jo strengt tatt holde seg nøytral.

En serie som «22. juli» kommer altså ikke gratis, en ambisiøs TV-produksjon som dette krever ressurser. Penger, flinke folk som har fått mulighet til å bygge seg opp erfaring over år. Den trenger gode rammevillkår. Forutsigbarhet. Armslag. Et sterkt NRK. Økte offentlig tilskudd.

Ikke det som er realiteten - styrende politikere som har kuttet i NRKs og NFIs økonomi - svekket ryggraden i norsk dramaproduksjon - i år etter år. Det er ikke lenge siden Per-Olav Sørensen, en av våre finkeste, mest meritterte TV-skapere, i et velbegrunnet innlegg ba kulturministeren om å ta krisen på kulturlivets mange felt på alvor, og levere en krisehjelp som faktisk monner.

Koronakrisen har rammet TV- og filmbransjens mange ansatte løsarbeidere hardt.

Man må lure på hvor festlig de synes kulturministerens morsomhet var. Godt timet var den ikke.

Kulturministeren bør også ha en plan for norsk TV-drama. Og nå skal han vel ha rukket å sette seg inn i forgjenger Trine Skei Grandes siste tiltak, det som skulle styrke norsk TV- og film i møte med den nådeløse konkurransen fra verdens største selskaper: Netflix, Amazon, Apple, HBO og snart Disney, underholdningsgigantene som konkurrerer om det gullkantede strømmemarkedet. Disse selskapene bruker over 300 milliarder kroner (!) på strømme-TV og - film bare i år.

Over sommeren skal Disney+ lokke oss til å bruke 69 kroner måneden for tilgangen til et helt arkiv av Disney-klassikere fra åtte tiår.

I 2020 er nordmenn på strømmetoppen i Norden, viser en ny YouGov-undersøkelse gjort for blant annet Tono. Vi ser over tre timer strømme-TV hver dag, på TV, pc, brett og mobil, og siden vi fortsatt trenger søvn vil Disney+ føre til at konkurrenter vil miste trafikk. Det er derfor TV 2 Sumo med ett byr på nye serier hver uke, og at Viaplay lager TV i Hollywood.

For NRK blir kampen om unge og gamle seere enda hardere. Flere unge kommer til å se mer Disney, mindre NRK Super. NRK Drama må forholde seg til giganter med over 299 milliarder kroner mer å lage TV-serier for - årlig.

Dette er sånt som den norske bransjen har ropt varsku om i over fem år, etter at iTunes og Netflix fikk oss til å slutte å kjøpe DVD i butikken, og heller se film og TV på nett.

Les også: «Så kom meldingen fra Amerika, som NRKs høstlansering ikke trengte»

Det gjorde at de årlig har tapt to milliarder kroner fra salg over disk, penger som ble sprøytet inn i norsk film og TV.

Produsentene av film og TV har bedt alle kulturministrene i Erna Solbergs regjering om hjelp. men støtteordningen som ville styrket norsk kultur og historiefortelling i en digital tidsalder er stadig ikke på plass.

I fjor høst kom Trine Skei Grande endelig med planen som skulle sikre bransjen bedre økonomiske vilkår. Andre europeiske land har innført regelverk og krav for mange år siden, alt fra en skatt om omsetning fra strømmebutikken eller et krav om en viss andel nasjonal dramaproduksjon.

Abid Rajas forgjenger gikk for alternativet som sier at Netflix, HBO, Apple, Amazon osv må lage en andel norske serier og filmer, men løsningen hennes er så preget av aversjon mot offentlig regulering, og så markedsvennlig at den er mer en gavepakke til nettgigantene, enn et mediepolitisk virkemiddel som sikrer den norske bransjen gode levevilkår og en sterk produksjon av norske historier – som må være poenget også med en norsk strømmepolitikk.

Hva Netflix, HBO, Disney, Apple og Amazon osv faktisk skal lage for å tjene penger i Norge skulle være opp selskapene selv. Hvor stor andel norske serier og filmer strømmerne skal produsere ville Grande heller ikke tallsette.

Hun sa derimot at ordningen ikke skal involvere Norsk Filminstitutt - og dermed stå utenfor det som er vedtatt norsk film- og TV-politikk. 

Les også: Raja bevilger ekstramillioner til frilansdansere som Matias

Dollarmilliardærene skal altså få styre det meste selv. Dette framstår som så kulturpolitisk svakt håndverk at man bare kan håpe at Abid Raja vraker dette arbeidet også, slik han har gjort med flere av forgjengerens grande planer i den korte tida han har sittet.

Her forutsatt at en Solberg-regjering faktisk klarer å få en mediepolitikk tilpasset en digital tid på plass i løpet av åtte år. Vi rekker nok å se gjennom en del Disney+ mens vi venter.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen