Trump overlever 2019 i et splittet USA

Forberedelsene til mulig riksrett mot president Donald Trump ruller videre etter en kort pause for Thanksgiving – høsttakkefest – sist uke.

De åpne høringene i etterretningskomiteen i Representantenes hus er over. Nå skal justiskomiteen i Representantenes hus avgi en innstilling som behandles i plenum, før et endelig vedtak går videre til Senatet som etter grunnloven er domstol ved eventuell riksrett.

Det er et paradoks i denne prosessen at president Trump allerede i utgangspunktet selv leverte det avgjørende bevis på at han krysset en grense for hva en amerikansk president kan tillate seg.

Det skjedde i en telefonsamtale med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj den 25. juli. Der minnet han om støtten USA har gitt Ukraina i kampen mot russisk aggresjon. Så kom tilføyelsen: Jeg vil imidlertid at dere gjør oss en tjeneste.

Denne tjenesten skulle være å erklære på TV at Ukraina ville granske Trumps politiske motstander, tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn Hunter Biden for korrupsjon.

Hunter Biden har hatt et særdeles lukrativt styreverv i et ukrainsk selskap, men hittil er det ikke avdekket kriminelle forhold ved dette, og Joe Biden har ikke hatt noe med sønnens aktiviteter å gjøre.

Men en offentlig erklæring fra Zelenskyj om at Joe Biden skulle etterforskes, ville ha ødelagt alle hans muligheter til å bli nominert som Trumps motstander ved valget neste høst.

Den tjenesten Trump ba om i telefonsamtalen var ikke en tjeneste for USA, men for ham selv.

På dette tidspunktet visste heller ikke Zelenskyj at Trump hadde gitt ordre om å fryse amerikansk militærhjelp til Ukraina. Denne ordren ble først opphevet to måneder senere da skandalen var under full offentlig opprulling.

Trumps handlemåte er ikke uten likhetspunkter med det man finner hos mafiaen: «Gjør oss en tjeneste», underforstått: Du vil finne ut at det er best for deg selv.

Høringene bekreftet det som allerede i utgangspunktet var klart, at Trump hadde gått til en fremmed makt for å få hjelp til å ødelegge en politisk motstander.

Det finnes ikke lenger noe sjokkerende ved Trumps operasjonsmetoder. Fra han kastet seg inn i nominasjonskampen for vel fire år siden og til han nå har nesten tre år som president, går det samme mønsteret igjen: Løgner, falske konspirasjonsteorier, forakt for frie medier og en total likegyldighet for demokratiske spilleregler.

Men bak alt dette finnes dypt bekymringsfulle tendenser i det amerikanske samfunnet, og de gjelder i minst like høy grad Det republikanske partiet, som Trump selv.

Partiet har ikke bare valgt å stå last og brast med presidenten, men også å sluke hans mest absurde bortforklaringer uten forbehold. Alle amerikanske etterretningsorganisasjoner (17 i tallet) er enige om en ting: Russland sto bak den digitale svertekampanjen mot demokratene og Hillary Clinton i 2016, ved datainnbrudd, spredning av falske nyheter og konspirasjonsteorier.

Også sjefgransker Robert Mueller kom til samme konklusjon, men fant ingen «smoking gun» på at Trump-kampanjen sto bak, selv om det fantes indisier.

Trump benekter alt dette, som han pleier, og søkte hjelp fra Russlands president Vladimir Putin for å tilbakevise anklagene.

Putin kom da med den originale ideen at Ukraina, og ikke Russland, var syndebukk. En slik fantasifull tanke passet både Trump og Putin som hånd i hanske.

Det var i denne situasjonen Trump, i Putins påhør, erklærte at han stolte mer på Putin enn USAs omfattende etterretningsapparat.

Denne merkverdige hypotesen, uten verken faktiske opplysninger eller sannsynlighetsgehalt, har blitt omfavnet av republikanerne som et motsvar til riksrett.

Her står USA i den situasjon at landets president og hans parti offentlig underkjenner landets egne demokratiske institusjoner. Det gjelder ikke bare alle etterretningsorganer, men også et utenriksdepartement som står ribbet tilbake for profesjonelle diplomater, og det gjelder alle frie medier som Trump konsekvent kaller fiender av folket.

President Putin har ved å hviske konspirasjonsteorier i øret på Trump klart å skape kaos i det amerikanske politiske og administrative systemet. Det mest omstridte i USA i dag er sannheten, selv om den kan dokumenteres.

«Vår nasjon slites i stykker. Sannhet blir satt spørsmålstegn ved. Vår høyst profesjonelle utenrikstjeneste blir undergravet».

Disse ordene kom fra sikkerhetsekspert Fiona Hill i en av de siste åpne høringene i Representantenes hus. Det er kanskje hennes innlegg som sitter dypest igjen etter et maraton av forklaringer, spørsmål og svar.

Republikanerne våget knapt å utfordre henne. Hun tjenestegjorde i Trumps sikkerhetsstab i et par år og kjenner derfor Det hvite hus fra innsiden.

Fiona Hill, en gruvearbeiderdatter fra Nord-England som ble amerikansk statsborger for nesten tjue år siden, gjorde det klart, med hele sin profesjonelle tyngde som Russland-ekspert under tre presidenter, at det var Russland, ikke Ukraina, som systematisk manipulerte amerikansk valgkamp i 2016.

Fiona Hills kraftige advarsler mot å tro på falske konspirasjoner med Ukraina som svarteper, kom fra en person som hele sitt liv hadde sett opp til USA som et lysende håp.

I England hadde hun aldri nådd så langt på grunn av britiske klassefordommer.

Min utpregede arbeiderklassedialekt «ville ha skadet mine muligheter for profesjonell fremgang». Men i USA kunne hun lykkes.

Det er drømmen om dette USA hun nå ser smadret under Trump, gjennom en gjennomført og bevisst ødeleggelse av demokratiske institusjoner, gjennom splittelser i befolkningen, mistenkeliggjøring, forfalskninger og løgner som undergraver folkets tro på demokratiet som styreform.

Trump overlever nok 2019 som president, men overlever han valget i 2020?