Tror Donald at han er en øy?

En kan undres på om den engelske poeten John Donne hadde skrevet at ingen mann er en øy, «No man is an island», om han først hadde møtt Donald Trump.

Alternativt kan det være slik at det nettopp var et møte med en like selvopptatt og egenrådig person som den amerikanske presidenten som fikk Donne til å forfatte de berømte ordene i 1624. Snart 400 år senere er budskapet fortsatt aktuelt.

«No man is an island» kan i høyeste grad leses som en advarsel mot egoisme og nasjonalisme. Dag Heyerdahl-Larsen har oversatt Donnes dikt til norsk. Jeg låner noen ord: «Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele».

Da Donald Trump nylig gikk ut med sine ideer om å kjøpe verdens største øy, Grønland, fra Danmark, tenkte jeg på disse berømte linjene.

I Dagsavisens redaksjonslokaler førte nyheten til at vi delte gode historier ved kaffemaskinen. En foreslo at vi skulle skrive at Norge bør kjøpe Færøyene. En annen spøkte med at vi kunne høre hva vi kan få for Svalbard. Det er nemlig vanskelig å ta det helt seriøst når Trump uttaler at han vil kjøpe Grønland fra Danmark.

Hva skal vi liksom tro når en mann med enorm makt, selveste presidenten av USA, twitrer et fotomanipulert bilde av Trump Tower på Grønland med teksten «Jeg lover at jeg ikke skal gjøre dette»? Eller når han deretter, som en furtende unge, avlyser et avtalt statsbesøk til Danmark fordi danskene ikke vil diskutere et salg av Grønland?

De fleste ler i stedet for å gråte, akkurat som leserne av The New Yorker garantert gjorde da de leste komikeren Andy Borowitz’ svar på Trumps siste sprell. I en satirisk artikkel slo Borowitz fast at den danske regjering nå ønsker å kjøpe USA.

«Som vi har sagt: Grønland er ikke til salgs. Vi har til gjengjeld notert oss at stort sett alt i USA har vært til salgs under Trump, inklusive regjeringen. Danmark vil være interessert i å kjøpe USA i sin helhet, dog uten landets regjering», siterte Borowitz en oppdiktet dansk talsperson.

Ifølge den danske avisen Politiken, som naturlig nok fanget opp satiren, ble det også tilføyd at danskene så for seg å kunne endre USA fra en gedigen landmasse til en nasjon, og at man blant annet lovet å tilføre et skikkelig skole- og helsevesen.

Bak latteren skjuler det seg et alvor. Har ikke kolonitida lært oss nok om den krig, urettferdighet og elendighet som følger av at rike land tror de kan eie og utnytte små? Er ikke issmeltingen på Grønland det største problemet? Og trenger verden at USA får en strategisk landmasse nærmere Russland? Før neste års amerikanske valg, kan vi kanskje finne litt trøst i avslutningen på John Donnes dikt: «Hvem ringer Klokkene for? Klokkene ringer for deg». God fredag!