Trond Giskes metoode

En politiker er nødt til å forstå hvordan makt og tillit må henge sammen.

Politisk makt skiller seg fra andre typer makt på noen helt avgjørende punkter. Det aller viktigste er at den må bygge på tillit. De som utøver politisk makt i et demokrati, gjør det ikke på vegne av seg selv.

De gjør det på vegne av oss. Dersom vi ikke er fornøyde med måten tilliten forvaltes på, kan vi trekke den tilbake. Er vi fornøyde, kan vi fornye og forsterke den.

For en politiker som har tapt makt fordi han har tapt tillit, er den eneste måten å gjenvinne makten på, å gjenvinne tilliten. Du er nødt til å ta den omveien. Du kan ikke ta snarveien og gå bare etter makten. Det er dette Trond Giske ikke vil eller ikke kan forstå. De siste par ukene er det blitt overtydelig.

Grunnen til at Trond Giske måtte gå av som nestleder, var at han brøt retningslinjene i partiet han var med å på å lede. Giskes oppførsel overfor flere unge kvinner, over mange år, var ikke forenlig med Arbeiderpartiets regler mot seksuell trakassering. Da metoo kom, forsto folk at dette ikke lenger er noe man trenger å finne seg i, tie om og tåle. Det ble lov å si fra. Mange gjorde nettopp det.

Årsaken til at Giske aldri kan komme tilbake i Ap-toppen, finner vi ikke først og fremst i handlingene, men i måten Giske har håndtert sakene på. Helt fra starten har unnskyldningene vært pliktskyldige og innrømmelsene halvhjertet. Kona til Giske, Haddy Njie, har nettopp lansert en 364 sider lang bok om hvordan hun opplevde de to første månedene etter at den første saken sprakk i Dagens Næringsliv midt i adventstiden 2017.

Det er hennes subjektive fortelling, selvfølgelig. Men hun beskriver inngående det hun selv mener er hendelsesforløpet i flere av varslene mot Giske. Dette er hendelser hun ikke har vært til stede på, og det er opplagt Giske som er den suverene hovedkilden. På den måten blir Njies gjenfortelling om hva som skjedde, også Giskes: Fortellingen til en mann som jager makt, ikke en mann som bygger tillit.

En av varslerne føler at disse gjengivelsene nærmer seg latterliggjøring av hennes opplevelse. En annen har fortalt at hun begynte å gråte av Njies framstilling. Kanskje verst av alt er den gjentatte påstanden om at varslene, som beskrives som løgner og som oppdiktede, er deler av en maktkamp som er skrevet, regissert og spilt ut av Ap-nestleder Hadia Tajik.

Påstandene svekker naturligvis Tajiks posisjon i Ap. Det kan meget vel være hensikten, også. Verre er det at de reduserer varslerne til hennes løperjenter, og hendelsene de forteller om til konstruerte historier i et komplott.

Samtidig som boka til Njie lanseres, kommer det stadig nye saker om hvordan Trond Giske opererer. Denne uka ble det kjent at han har gått etter aviser som har skrevet at han har drevet med seksuell trakassering. Morgenbladet, Journalisten, Dagbladet og Aftenposten er blitt presset til å endre eller trekke saker med denne formuleringen. VG har mottatt et klagebrev med 70 punkter Giske mener avisen skal endre på, men har foreløpig ikke forandret på noe.

Giskes og Njies premiss er at seksuell trakassering er ulovlig, og at det å si at Giske har gjort dette, er det samme som å si at han har gjort seg skyldig i noe straffbart, selv om han verken er siktet, tiltalt eller dømt for noe.

Metoden er snedig. Giske mener nemlig at han aldri har seksuelt trakassert noen. Det er bare snakk om «upassende oppførsel». Arbeiderpartiet har utvetydig slått fast at han har brutt retningslinjene om seksuell trakassering, gjentatte ganger. Giske prøver å forvandle handlingene fra det de er – seksualisert maktmisbruk, tillitsbrudd og grenseløs oppførsel fra en overordnet – til noe helt annet. Slik kan man renvaskes ved å flytte saken over på en ny arena: Giske er uskyldig i juridisk forstand siden han ikke er dømt. Da må han være uskyldig i enhver forstand.

Nora Mehsen, som fikk sin spalte i Morgenbladet fjernet, før den dukket opp igjen i ny versjon, skrev etterpå: «Det er fullstendig legitimt at både redaksjoner og debattanter gjentar Arbeiderpartiets konklusjon; Giske har utført seksuell trakassering. Noe annet er ikke bare uriktig å fremholde, det er også feigt». Hun har helt rett.

Metoo handler ikke først og fremst om jus. Det handler om maktmisbruk og ukultur. Organisasjonslivet styres etter mer enn Norges lover og statlige forskrifter. Ap kan selvfølgelig, som organisasjon og parti, ha andre og strengere regler for oppførsel enn samfunnet ellers. Rett og slett fordi det skal mer til enn bare å overholde norsk lov for å fortjene et tillitsverv. Einar Gerhardsen har skrevet en hel bok om det.

Hvis Giskes logikk vinner fram, kan ikke unge kvinner og menn som opplever seksuell trakassering eller andre former for maktmisbruk, gå til ledelsen i organisasjonen med sine saker.

De må gå til politiet, med alt det innebærer av påkjenninger. En slik metode vil være ren gift for arbeidet med god organisasjonskultur og mot seksuell trakassering. Du skal være ganske forblindet av jakten på makt for ikke å se det.

Dagboka til Njie og Giskes luking i artiklene skader ekteparets sak mer enn det gagner den. Samtidig er sentrale kilder i Ap ganske sikre på at Giske kommer til å søke og få renominasjon og gjenvalg i 2021. Dette går ikke over.

Tittelen på den beste boka om Giske-saken er «Alle skal ned». Det er en presis beskrivelse av hva som skjer nå: Giske har falt fra toppen, men han drar med seg så mange som mulig på veien nedover. Ikke engang partiet blir spart.