Trigger advart

Minst 500 norske Instagram-profiler tilhører et nettverk hvor de deler innhold relatert til selvskading og selvmord. Trigger warning (TW), skriver de, som et varsel om at her kommer det innhold som kan virke skadelig for andre å se.

Flere fagfolk reagerer sterkt på det NRK har lagt fram siden søndag. Toppen av isfjellet, som NRKs journalister kaller det, gir et rett og slett grotesk innblikk i mange unge menneskers deling av sinnstilstand og håndtering av psykiske lidelser.

Gjennom bilder og ord dokumenteres selvskading og suicidalitet hos svært unge jenter.

Flere jenter skal ha blitt introdusert for nettverket mens de har vært under offentlig omsorg. Enten i akuttpsykiatrisk eller på barnevernsinstitusjoner. Gjennom tida NRK har fulgt med skal flere jenter i nettverket ha tatt livet sitt.

Bør vi være overrasket? Egentlig ikke.

At sosiale medier og nettet brukes til å dele denne typen informasjon er på ingen måte nytt. Helt siden det ble mulig å lage blogger, har det eksistert selvskadingsblogger og blogger og andre forum som deler spiseforstyrrelsesinnhold, som bidrar til å «inspirere» andre. Forskjellen er bare at med de relativt sett nye kanalene unge har for å spre budskapet sitt, så kan nettverkene vokse hurtigere enn mange kanskje hadde trodd.

Enkeltindivider blir til grupper. Gruppedynamikken forsterker. Derfor er NRKs journalistikk rundt dette en vekker.

Belysing av selvskading og selvmord i mediene og populærkulturen er et etisk minefelt. Faren for å bidra til smitteeffekt er stor. Det var også begrunnelsen da debatten om Netflix-serien «13 reasons why» pågikk for et par år siden.

Serien fikk mye oppmerksomhet for måten den skildret en jente som tok sitt eget liv på, både hovedpersonens «begrunnelse» og eksplisitte scener ble kritisert for å være skadelig for unge. Noen ville at serien ikke skulle bli vist. Det skjedde ikke. Det kom tvert imot en ny sesong.

Les også: Vi må snakke om de 13 grunnene

Problemet med å velge å ikke belyse disse temaene, er at unge som befinner seg i en alvorlig livskrise og tyr til selvskadende handlinger, i større grad kan flykte inn i mørke rom. Det betyr ikke at vi skal endre praksis og la alt komme fram ufiltrert.

Men vi må forholde oss til at de innleggene som deles i det såkalte mørke nettet, faktisk stammer fra mennesker. Det er ikke en mørk materie vi kan velge å overse. I hvert fall ikke når vi ser at det vokser seg til å bli så omfattende som vi nå ser.

Vi leser sak etter sak om unge jenter som sliter med stressreaksjoner av ulike årsaker. Man kan rette pekefingeren i retning av sosiale medier, skolestress, prestasjonsjag og en haug av andre faktorer, som sviktende oppfølging i hjemmene og fra andre vi tenker er til for å ivareta unge mennesker. I noen tilfeller trenger heller ikke disse faktorene å være til stede. En person som har alle forhold lagt til rette for å ha det bra, kan ha det helt elendig med seg selv. Men vi vet dette: Vi har en generasjon unge der en ukjent andel jenter sliter mer enn de fleste har oversikt over. Og de sliter hverandre sykere uten at det er mulig å fange det opp.

Når fagfolk og vår egen helseminister, Bent Høie (H), sier til NRK at omfanget var ukjent for dem, er det et tegn på at vår offentlige omsorg og de som bør vite hva som rører seg, faktisk ikke er i stand til å få den fulle oversikten.

Høie varsler en handlingsplan mot selvmord, der det blant annet skal ses på hvordan barn kan vernes mot skadelig medieinnhold. Denne skal være klar neste sommer. Men vil det hjelpe?

Som mor selv, sitter jeg igjen med en avmaktsfølelse etter å ha lest om disse nettverkene. Det er fint med en handlingsplan, og det er bra at alt dette kommer fram. Men hvordan i all verden skal det kunne stoppes?

En kan selvfølgelig be sosiale medie-leverandører om mer overvåking. Strengere retningslinjer for hva som kan publiseres. Men vil ikke problemene bare flytte seg? Unge som vil dele denne typen innhold vil trolig finne en måte uansett. Målet må være å se ungdommene lenge før de begynner med denne delingen. Lenge før de sitter med mobilen som det de opplever som eneste støtte.

NRK har snakket med overlege Ruth-Kari Ramleth, som mener nettverkene bidrar til at unge lærer seg å poste innlegg om alvorlig selvskading eller selvmordstrusler for å få den responsen de ønsker. De drøyeste bidragene er de som blir mest sett.

Dette ser vi i en helt annen målestokk ellers også. Folk som snakker om angst eller psykiske problemer i mer etablerte kanaler får gjerne mer oppmerksomhet enn om de ikke hadde gjort det. Hvorfor er det sånn?

Fordi det finnes et publikum. Det finnes haugevis av folk som ønsker å lese om psykiske problemer eller lidelser. Og det handler neppe bare om et sensasjonsjag, men om behovet for å lese om noe gjenkjennbart.

Når unge mennesker trekker mot et nettverk for å dele de innerste mørke tankene, er det et sykdomstegn for samfunnet. De burde ha hatt en annen type fellesskap.

Det kreves mye for å løse dette. Det aller viktigste førstesteget er å innse at dette ikke er innhold i et mørkt nettverk langt unna virkeligheten. Det er innhold produsert av unge mennesker som velger Instagram framfor menneskelige møter når de har det som verst.