Tosk og tillit

«Er du en uvitende tosk som setter alt inn i en ramme du selv ønsker», spurte leseren.

Han fortsatte: «Når du skriver at han var redaktør for en populistisk høyreavis så er det en løgn, med mindre du er en uvitende tosk som ikke vet bedre». Det kan av og til oppleves krevende å gi svar på sånne eposter. Likevel brukte jeg kvelden på å sende noen lenker og fakta til den sinte mannen som mente jeg tok feil om Benito Mussolini. Morgenen etter våknet jeg til en overraskende, men hyggelig melding: «Det var altså ikke du som var en uvitende tosk. Jeg beklager at jeg kalte deg det».

Jeg tenkte på historien da jeg denne uka var på aviskonferanse i Glasgow med kolleger fra hele verden. Det er liten tvil om hva vi som bransje er mest opptatt av: Lesernes tillit til redaktørstyrte medier og våre eieres tillit til at vi kan finne forretningsmodeller som finansierer sannhetssøkende journalistikk i en digital tidsalder. Kan vi klare begge deler? Og hva med vår egen tillit? Har vi tro på at det nytter å snakke faktabasert og sobert til krevende og til dels høylytte motstemmer, ja, nærmest aksjonister?

Det ble diskutert grundig hvordan vi i ulike land forholder oss til ytrehøyrepopulisten Steve Bannon og hans likemenn, stemmer som har tilliten til en del folk, men som gir blaffen i om de holder seg til fakta eller ei. Filmskaperen Alison Klayman, som har laget portrettfilm med Bannon og kommet tett på Donald Trumps tidligere sjefsstrateg, uttalte nylig følgende om høyrepopulisten til journalisten.no: «Han har ingen skrupler i forhold til ord eller gjerninger, en holdning som bringer ut det verste i grupperinger, individer og samfunn. Jeg tror det er veldig farlig. Og så tror jeg det er farlig at han representerer løgn som kommunikasjonsstrategi».

Det slår meg ofte hvor aktive folk er til å føre en slags angrepskamp på nettet mot meningsmotstandere, ofte uten å ta hensyn til fakta. Resultatet er at mer moderate stemmer rømmer fra debatten mens kommentarfeltene fylles med sinte stemmer som ikke nødvendigvis representerer noe flertall. Den stille majoritet orker ikke å svare på plattformene til aviser de selv leser, og oppsøker i mindre grad ytrehøyrepublikasjonene for å krangle og provosere. Motsatt vei kommer imidlertid kranglefantene i hopetall, ofte mobilisert av folk som Steve Bannon og hans likemenn og kvinner.

På verdens aviskonferanse diskuterte vi altså hvordan vi best møter dette fenomenet som sprer seg fra det ene landet til det andre. Det er mulig jeg da var den eneste tosken i salen som tenkte på en epostutveksling der jeg fikk en unnskyldning og litt tillit, men jeg håper vi alle fortsetter med å holde fast på en faktabasert offentlig samtale. God fredag!