To tårn har falt

På ett punkt fikk Ap oppfylt sitt ønske om mer likhet og mindre forskjeller: Norsk politikk preges ikke lenger av to ruvende partier som stiller de andre i skyggen.

Både Høyre og Arbeiderpartiet har fått seg noen kraftige kilevinker ved lokalvalget. Ap gjør et krisevalg med under 25 prosent. Høyre klarer ikke engang å komme over 20, og ender på 19 prosent. Samtidig har Senterpartiet vokst til 15 prosent, mens MDG puster Ap i nakken i Oslo.

Flere mener å vite at dette endrer norsk politikk i lang tid framover. At årets lokalvalg er et veiskille og at ingenting vil være som før heretter. Det kan godt hende. Men dramatiske valgresultater har ført til spådommer om varig endring før. Spådommer som er blitt gjort til skamme allerede ved det påfølgende valget.

Noen eksempler: Nekrologene og gravtalene for det politiske sentrum i Norge ar vært mange – dels patosfylte, dels sarkastiske. Når et sentrumsparti som Senterpartiet vokser som en bolledeig med trippel dose gjær og ender opp som landets tredje største parti, er det vanskelig å se hvordan disse spådommene kan sies å ha slått til.

SV har blitt diagnostisert med en rekke dødelige lidelser. Flere forståsegpåere har ment at partiet helst burde legges ned, eventuelt at det kunne bli spist og fordøyd av Ap. Den knallsterke framgangen i årets valg er ikke et overbevisende tegn på at fortellingene om død og undergang var spesielt treffsikre.

Også Høyre har blitt slengt på historiens skraphaug, bare for å hoppe opp og tilbake igjen. Det er ikke så lenge siden de fleste mente at også Senterpartiets dager var talte.

Derfor skal vi være forsiktige med å påstå at alt kommer til å være som det var på mandag, alltid og overalt. Det er mer interessant å tenke over hvordan de ulike partiene kommer til å prøve, og kanskje kan lykkes med, å svare bedre på de sterke velgerbevegelsene vi har sett: En konfliktakse knyttet til miljø, og en annen knyttet til distriktene.

Frp ser ut til å posisjonere seg som et anti-klima og ja-til-bilen-parti. Det så vi allerede på landsmøtet i vår, der klimafornektelse var en sikker slager, og der det ikke gikk mange minuttene mellom hver gang en delegat uttrykte sin uforbeholdne kjærlighet til oljeindustrien. Plassen som populistisk og fossilt petro-parti er ledig, og mange i Frp vil gjerne at partiet tar den plassen. Valget i 2019 viste at dette ikke er en sikker vei til gevinst, men alle stemmene som gikk til Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger er fristende frukt for Frp.

Senterpartiet og MDG har vunnet hver sin seier ved å være det tydeligste alternativet langs en av disse to aksene. De kommer selvfølgelig til å prøve å gjenta den bragden om to år. KrF og Venstre er totalt radbrekket. Det er ikke så lett å se, akkurat nå, hvordan de skal kunne reise seg igjen. Men spesielt for Venstre bør det være et stort potensial i klima- og miljøpolitikken, i alle fall den dagen Trine Skei Grande slipper ut av Siv Jensens og Sylvi Listhaugs favntak.

Det kan godt hende at Ap gjentar katastrofen om to år. Men det kan også hende at Ap setter seg som mål, og lykkes med, å ta styring i både distrikts- og miljøpolitikken, med et tydelig program for et nytt Norge, og en politikk som samler og ikke splitter. Det er en enorm oppgave, men om partiet klarer det, er det gode muligheter for å vokse seg ut av det sorte hullet man befinner seg i nå.

Hvis Ap ikke får det til, er det en annen som kan smile. Da vil Erna Solberg og Høyre ha gode muligheter for en tredje periode, men en splittet og utydelig opposisjon i Stortinget.

En ting er i alle fall sikkert: Etter lokalvalget 2019 er norsk politikk mer spennende enn den har vært på lenge.