Tinderhelvete

Jeg sitter i sofaen og vindusshopper mennesker som en annen psykopat.

Da jeg var ti, lagde jeg en datingprofil til faren min på nett. Uten å spørre om lov.

Jeg photoshoppet et bilde av ham fra hans yngre og kjekkere dager, skrev «jeg liker å drikke vin og gå lange turer langs stranden», og vipps strømmet meldingene inn. Bingo.

For et moderne skilsmissebarn jeg var.

Det var mitt første møte med den kyniske kjærligheten. Så tilsynelatende lettvint den var. Minimal innsats. En presentasjon som ikke trenger å stemme overens med hvem du er. Og et valg som kun baserer seg på utseende og antakelser.

Ikke visste jeg at det var sånn jeg skulle skaffe meg kjærestene mine. På en app!

Jeg kjenner ikke til «hard jobbing på pub», som min eldre kollega maser om. I stedet har jeg sittet hjemme i sofaen og vindusshoppa mennesker som en eller annen psykopat.

For så late og overfladiske har vi faktisk blitt.

På tinder dømmer vi hverandre hardt og brutalt, har en kjedelig chat, og kanskje vi møter hverandre. Så sitter man der da, og drikker øl med en man har glemt hva heter.

Er du heldig, går det overraskende bra, hvis ikke, går det forventa dårlig, og man ser hverandre aldri igjen. «Fjern match. Grunn? Ingen spesiell».

En kompis av meg hadde lister over jenter han kanskje ville møte, med små notater bak. Helene – søt, litt masete. Kanskje møtes på tirsdag?

Han var så langt inne i spillet på et punkt at han hadde standardiserte svar som han klippet og limte inn i chatten. Som en robot.

Ikke fordi han er en dårlig fyr, men fordi det er det Tinder legger opp til. Kaldt spill.

Bruk og kast. Uendelig med alternativer. Og som regel ingenting som krever at du oppfører deg som en normal person.

Det er sånn begrepet «ghosting» ble født. Den enormt smertefulle mentale torturen når en person du har investert litt i bare slutter å svare deg.

Hva skjedde med det autentiske? Å være avstandsforelska i noen, uten å vite om man har sjans eller ikke. Eller det romantiske øyeblikket på film, hvor man møter blikket og tida blir seig, og du bare vil synke ned i gulvet.

Nettdating er juks. En svarvei, som man ofte ender opp med å snuble i, den dagen man forstår at ingenting i verden egentlig binder deg og kjæresten din sammen.

Tinder funker, da. Jeg var samboer med en jeg møtte på der. Jeg tror det finnes Tinder-barn!

Men jeg vil mye heller ha «møttes-på-biblioteket-barn». Eller i verste fall, «Hard-jobbing-på-pub-barn».

Eller bare i det minste en litt fin historie å fortelle når noen spør «Hvor møttes dere, da?»