Tilgivelsens skumle retorikk

Trond Giskes tilhengere la opp til en skummel retorikk da de hevdet at han måtte få tilgivelse.

Striden i Trøndelag Arbeiderparti kan nesten måle seg med KrF-tumultene i 2018 i intensitet og følelser. I etterkant av årsmøtet er det interessant å reflektere over hvilken retorikk som ble brukt for å få ham valgt som leder i fylkespartiet.

Det mest skremmende var hvordan ordet «tilgivelse» snek seg naturlig inn i den betente maktkampen. Tilgivelse er et positivt ladet ord, men på forunderlig vis kan det lett bli et brutalt maktspråk.

Den som ikke viser et tilgivende sinnelag, blir raskt stemplet som konfliktsøkende og lite konstruktiv.

Var det en bevisst strategi å satse på tilgivelses-kortet, så var folkene rundt Giske i nærheten av å lykkes. I samtaler og på sosiale medier ble det skapt en aura av tilgivelsens retorikk.

Tilgivelse er fra gammelt av et teologisk ord. I en religiøs kontekst handler det om at det er Gud som tilgir menneskenes brudd mot Vårherre.

Les også: «Ungdommen grep inn og sørget for at Giske ble historie»

I kristen sammenheng blir det også oppfordret til å vise en tilgivende holdning.

Å overføre det teologiske språket til en politisk kamparena, kan være ytterst farlig. Et minstekrav må være å tenke over hvem det er som kan tilgi? Kan et partifellesskap vedta en kollektiv tilgivelse?

For meg synes det åpenbart at det utelukkende er den krenkede eller misbrukte som kan tilgi. For et offer kan det bli ekstra vanskelig om en arbeidsgiver eller et organisasjonsfellesskap skal sette en strek over det som er skjedd.

Gjøres det slike forsøk, må det i hvert fall kreves at offeret eller ofrene deltar i forsoningsprosessen.

Beskrivelsene fra Trøndelag Ap er gjenkjennelig fra kristen virksomhet. I Frelsesarmeen gjorde en frelsesoffiser for noen år siden seg skyld i grenseoverskridende seksuell atferd mot en kvinne. Da det ble kjent, valgte ledelsen å ta offiseren ned fra podiet, men scenenekten var knyttet til den lokale forsamlingen.

Noen år etter fikk han lederansvar i en annet land. Der var det ingen restriksjoner mot at han kunne stå på talerstolen.

Les også: – Jeg blir veldig ofte kalt «heks» i kommentarfeltene. Gjerne i kombinasjon med «fitte»

For offeret og de som støttet henne, ble det ytterst vanskelig at han igjen skulle figurere som leder og talsmann for organisasjonen. Særlig problematisk ble det da han deltok på et arrangement i Norge. Kvinnen var på ingen ferdig med prosessen etter det hun var blitt utsatt for.

Den verdensomspennende organisasjonen agerte som at de hadde tilgitt overgriperen, men hvis det var noen prosess, så var ikke offeret delaktig i den.

Et parti eller en organisasjon kan vedta å gi tilgivelse for eksempel etter et økonomisk underslag. Visst er det er et grovt tillitsbrudd, men det er først og fremst organisasjonen som er blitt rammet. Da kan også fellesskapet rekke ut hånden og vise en tilgivende holdning.

Det er annerledes med krenkelser mot én bestemt person.

Trond Giske er trolig et av de største politiske talentene Arbeiderpartiet har hatt. Men selv de er avhengig av tillit. Et vesentlig grep for å gjenvinne tillit er å be om tilgivelse til de personene man har krenket.

Les også: «Kven er det eigentleg som er krenka her?»

Sett utenfra virker det ikke å ha vært noen slike prosesser, bortsett fra generelle beklagelser fra Giske.

Det tok for lang tid før Trond Giske og hans støttespillere innså at et vesentlig punkt i tillitsskapning ble hoppet over. Dermed ble det som allerede var vondt gjort til det verre. Ofre ble påført nye påkjenninger.

Vi får håpe at de makter å tilgi at det ble slike unødvendige ekstrarunder.