Kommentar

Telefonkiosken i Bjørkedalen

Telenors røde telefonkiosker ble et symbol mot fraflytting og nedbygging.

I 1997 måtte Telenor gi opp å fjerne en telefonkiosk i Bjørkedalen i Volda etter at bøndene i bygda lenket kiosken fast i store tømmerstokker. Telenor hadde åpenbart tatt lærdom av telefonkiosk-kampen i nabokommunen Ørsta, for montørene bøyde raskt unna. Begrunnelsen for å fjerne telefonkiosken var at hele 98,7 prosent av husstandene i bygda hadde egen telefon. I tillegg var det allerede da 1,5 millioner mobiltelefoner i bruk. Det var ikke lenger det samme behov for kioskene. Mente Telenor.

Det Telenor ikke tenkte på, var at de som bodde der først opplevde at lokalbutikken forsvant. Så ble postkontoret lagt ned. Telenors røde telefonkiosker ble et symbol mot fraflytting og nedbygging. Telefonkiosken i Bjørkedalen ble stående. Dette var altså i 1997.

Over tjue år senere lenker vi oss fast til telefonkiosker i mange varianter. Alle sier at forandring fryder, men det er før noe skjer i eget nabolag. Fjerning av parkeringsplasser, og forsøk på å gjøre Oslo sentrum til noe mer trivelig enn trafikkerte gater og parkeringsplasser, skaper protester. Mange skylder på fjerningen av parkeringsplasser når sentrumshandelen går ned. Samtidig går jenteturene oftere til shoppingferie i utlandet og netthandelen i Norden har vokst med 48 prosent. Det kan jo være at dette påvirker sentrumshandelen mer enn at ett tonn bil får parkere utenfor butikken. Men de som vil at alt skal være som før, er sjelden villige til å anerkjenne at verden rundt har endret seg.

Mange har en feilaktig forestilling om hvorfor folk flytter fra bygda til større tettsteder og byer. I den offentlige debatten høres det ut som at dette skjer fordi man blir tvunget til det av mangel på jobb og muligheter. Det var kanskje riktig før. Men ifølge en undersøkelse fra Nordisk Ministerråd så flytter folk av sosiale grunner, ikke av mangel på jobb. Nærhet til slekt, venner, tilbud, men også ønsket om å bytte miljø eller finne et. Det snakkes mye dialekt på homobarene i Oslo, for å si det slik. Det er ikke sikkert det bare er et lokalt postkontor og dagligvare som gjør om folk flytter eller blir.

Politikk handler om de nære ting. Telefonkiosken var overflødig i Bjørkedalen, men protestene mot å fjerne den handlet om noe annet. I en verden med store omveltninger rundt oss, kan avmaktsfølelsen ta overhånd. Vi ser det i sosiale medier, på plenen utenfor Stortinget og i den politiske debatten. Avmakt blir gitt makt gjennom slagord og kampanjer.

Vi har en tidligere minister, nå partileder, som står i dress i TV-studio i Oslo og snakker om den virkelighetsfjerne eliten i dress i Oslo. Men er det ikke mer virkelighetsfjernt å drømme seg tilbake til da vi hadde flere postkontor og telefonkiosker, enn å jobbe for det samfunnet vi kan få til når internett har desentralisert post og telefoni til alle husstander, og bragt kinosalen og shoppingsenteret hjem til folk som før bare hadde et postkontor og en telefonkiosk?

Verden har aldri vært så nær som nå, men vi må anerkjenne at for mange oppleves den lengre unna enn før. De som så de andre dra, sitter ofte igjen med færre tilbud ettersom tilbud og tjenester forutsetter at mange nok bruker og betaler for dem. Spørsmålet er hvor mye samfunnet skal betale for å opprettholde noe som tiden har gått fra. Skal vi opprettholde postombæring hver dag når antallet fysiske brev har falt med 65 prosent de siste 20 årene? Skal vi betale husleie for deltidsbemannede lensmannskontorer, når vi kan bekjempe overgrep mot barn mer effektivt gjennom å slå ressursene i regionen sammen?

Endringer skjer fordi samfunnet er forandret og vi må organisere oss annerledes for å løse oppgavene fellesskapet er avhengige av. Samtidig er det viktig for den enkelte å føle at fellesskapet fortsatt er der for dem, selv når tilbudet endrer seg. Ingen savner å stå i bankkø midt i arbeidstiden for å betale regninger nå når vi kan gjøre det selv på nett. Banktjenestene har blitt bedre, selv om bankfilialen forsvant. Det betyr ikke at det ikke gjorde vondt da bankansatte mistet jobben og lokalene sto tomme. Omstilling koster. Men de som savner lensmannskontoret kan argumentere for å gå tilbake til hvordan ting var før overfor ofrene for overgrep fra «Lommemannen», som kunne operere i over tretti år fordi politiet ikke kunne se sammenhengen mellom ulike enkeltstående saker. Mangel på endringer koster også. Det er bare noen andre som betaler prisen. Vi må ikke glemme hvorfor reformer og endringer var nødvendig.

Norge er i omstilling, en omstilling som gir store muligheter over hele landet dersom vi ikke lenker oss fast i fortida. Gamle banklokaler er fylt med nytt liv. Det kan tidligere lensmannskontorer også bli. Det kan hende de store kjedebutikkene forsvinner fra Oslo sentrum, men nisjebutikkene består og blomstrer. Og selv om summetonen er borte, står det fortsatt en rød telefonkiosk i Bjørkedalen. Det gjør ikke noe med en påminnelse om at forandring ikke fryder alle, og at det faktisk kan være gode grunner til det også. Når vi endrer, så må vi sørge for å bevare noe.

Mer fra Dagsavisen