Tegn i tida

At storavisen The New York Times dropper politiske avistegninger, viser hvordan selv de største bøyer av for krenkelsesfrykten.

Det er ikke lenge siden det hadde holdt med en beklagelse. Før det igjen ville en mektig avis som The New York Times forsvart sin rett til å publisere en politisk avistegning ut fra kontekst, og argumentert for det prinsipielle i å tillate skarpe ytringer selv når utfordrer grensene. Men sist uke tok avisen verden på sengen med beslutningen om å kutte ut de tradisjonelle politiske tegningene også i sin internasjonale utgave. Fra før har avisen som regnes som den argeste kritikeren av president Donald Trump og politikken han fører, kuttet avistegningene fra sin nasjonale utgave. Tilsynelatende ble en sterk og uangripelig tradisjon felt av en enkelt tegning.

Avgjørelsen sist uke knyttes til en syndikalisert karikaturtegning fra den portugisiske avistegneren António Moreira Antunes, trykket i april som et ledd i at redaksjonen henter bidrag fra avistegnere verden over. Tegningen av Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Donald Trump ble vurdert som antisemittisk. Og det skal være sagt, om denne spesifikke tegningen virkelig kan ses i sammenheng med framveksten av antisemittiske ytringer og hat mot jøder, er avisens reaksjon forståelig. Likevel ville beslutningen om ikke å bare kutte båndet til den enkelte tegneren, men til alle verdens avistegnere, være en overreaksjon. Det er derfor trolig at avisen fant en plausibel unnskyldning for å kvitte seg med en brikke i det store puslespillet det er å lage avis. En brysom, men desto mer verdifull og viktig brikke som stadig må forsvares og debatteres ut fra det frie ords prinsipp.

Avistegningens natur er ofte karikerende, satirisk, politisk, personlig, rammende og ikke så rent sjelden også infam og sjokkerende. Avistegneren opererer fra en tilskuers synsvinkel, der målet ikke er å forklare, men å betrakte og illustrere. Historisk er avistegning blitt kalt et «sannhetens nålestikk», en strek som med symbolsk slagkraft eller som et direkte dolkestøt viser verden slik leseren vil oppfatte den. Og den er ofte en viktig del av det man liker å kalle avisens «sjel». I norsk sammenheng er det for eksempel vanskelig å tenke seg herværende avis uten Siri Dokkens tegninger, illustrasjoner til blant annet Dagsavisens helgekommentarer. Eller Dagbladet uten Finn Graff og VG uten Roar Hagen. De tilhører som sine mange kolleger på verdensbasis, en frittstående journalistisk sjanger, og viser at tegningen i kraft av sin natur kan gå langt lengre i sine karakteristikker enn det en skribent kan gjøre. Derfor kan tegningen oppfattes som truende, og en rekke steder i verden sitter da også avis- og karikaturtegnere fengslet på lik linje med regimekritikere og frittalende redaktører. Slik blir avistegningen en ytringsfrihetens fanebærer innen journalistikken.

Men også avistegningen er under press. Den lar seg ikke uten videre tilpasse den digitale utviklingen, og den skal forsvares så vel økonomisk som innholdsmessig. Når The New York Times kutter avistegningen for godt, hadde det faktisk vært å ønske at grunnen utelukkende var økonomisk. At kuttet i stedet ser ut til å komme som et resultat av ideologisk press, vitner om et ytringsklima på frysepunktet, der frykten for å krenke også innen de etablerte mediene vokser proporsjonalt med trykket fra ulike enkeltgrupperinger.

Terroranslaget mot det franske satiretidsskriftet Charlie Hebdo markerte sammen med karikaturstriden etter Muhammed-tegningene et veiskille i hvordan avistegningen oppfattes. Den politiske polariseringen har videre bidratt til å skape et høyere konfliktnivå. Det er i den sammenhengen man må forstå The New York Times’ beslutning om å kutte i sin publisistiske virksomhet. Avisen snakker om å samstemme den internasjonale utgaven med den nasjonale, men legger heller ikke skjul på at de avslutter kontrakter med så vel byråer som faste tegnere for å skape ro i spaltene, i Twitter-flyten og i redaktørenes brevbokser. Det er et knefall for de kreftene som ønsker å strupe ytringsfriheten, uansett hvilken side de måtte stå på.

Tegningen det er snakk om, er ikke uproblematisk. Som så ofte når en karikatur går over streken, har opphavspersonen gått seg vill i symbolbruken. Det er ikke vanskelig å se intensjonen bak Antunes’ politiske karikatur, som viser hvordan Israels statsminister leder den amerikanske presidenten i midtøstenpolitikken slik en førerhund leder den blinde. Så langt kan tegningen ses som plump og overtydelig. Stridens kjerne er imidlertid at tegneren har utstyrt Netanyahu – tegnet som en hund – med en davidsstjerne i halsbåndet og Donald Trump med hodeplagget kippa. Koblingen mellom de to symbolene i denne politiske konteksten, sett i lys av antisemittismens historiske framstillinger av jøder som dyr, styrer oppfatningen. Nyansene i debatten rundt hvorvidt tegningen er antisemittisk har forsvunnet. Selv The New York Times har slått fast at den er det, og det er ut fra den gitte sannheten redaktøravgjørelsen om å kutte avistegninger generelt blir tatt.

Kritikken mot den amerikanske storavisens publisering av tegningen kommer blant annet fra familiene til begge de to statslederne og fra størrelser som USAs visepresident Mike Pence. Den videre håndteringen er et tegn på at en institusjon som The New York Times har mektige fiender, men også mektige venner. Avisen svarte raskt med å innrømme at det var en feilvurdering å trykke tegningen. Det var ikke nok. Stormen på sosiale medier rammet avishuset med nok en bredside fordi redaksjonen i første omgang ikke hadde ytret ordet «unnskyld». Den kom svart på hvitt, og med en oppklarende tekst om en kunnskapsløs syndebukk som ukritisk hadde lastet tegningen ned fra bildestrømmen. Deretter kom nyheten om at avisen kutter karikaturer fra sin journalistiske portefølje.

Framveksten av jødehat verden over er dypt urovekkende, og kan på ingen måte bagatelliseres. Men at The New York Times skal være en antisemittisk avis på bakgrunn av en uheldig tegning, slik enkelte hevder, er ikke en del av dette bildet. Snarere står avisens egen selvjustis i kontrast til linjen de selv har trukket opp mot «fake news»-populismen og Trump-administrasjonens forsøk på å komme den frie pressen til livs. At The New York Times slutter med karikaturer er ikke problematisk bare for avisen selv. Det virkelig urovekkende er signaleffekten, til andre mediehus som vil lette hverdagen, og til instanser som ut fra ideologiske eller religiøse holdninger ser avgjørelsen som et bevis på at det er mulig komme den kritiske, undersøkende og meningsbærende journalistikken til livs. At det nettopp er The New York Times som velger å legge ned tusjpennen, er derfor et skremmende tegn i tida.