Tårer i ettertid

Men tårene trillet da NRK-serien «22. juli» brakte meg tilbake til en av norgeshistoriens verste dager. Kona så bekymret på meg mens jeg satt i sofaen med våte kinn. «Vil du virkelig se på dette», spurte hun.

Jeg gulpet av sure oppstøt. Den fysiske reaksjonen på det jeg så, kom overraskende, men den var reell.

22. juli for snart ni år siden sto jeg på desken i Dagsavisen i Grubbegata, i praksis i regjeringskvartalet, da bomben smalt. Glasset kom blåsende inn i lokalet. Pulter ble veltet, nesten alle vinduer knust, plater hang ned fra taket.

Få minutter senere sto vi ute på gata. Jeg forsøkte å telle over om alle var evakuert. Det var de, heldigvis. Deretter fortsatte vi avisproduksjonen i provisoriske lokaler utover kvelden.

Fortsatt husker jeg hvert minutt, men det gir meg dårlig samvittighet å snakke om det, akkurat som det gjorde den fryktelige kvelden.

Etter hvert som meldingene kom fra Utøya, glemte vi nemlig vår egen historie. Vi hadde ikke lenger fokus på de ødelagte redaksjonslokalene. Det som hadde rammet oss, var veldig, veldig lite målt mot den ondskapen som herjet på Utøya.

Mest av alt husker jeg en telefonsamtale med en av Dagsavisens eldste reportere. Hun var uskadet, fortalte hun. I virkeligheten måtte hun sy noen sting på legevakten. Men målt mot det som hadde skjedd på Utøya, føltes det som hun var uskadet.

Vi visste at vi var heldige og at andre ikke hadde den samme flaksen. Jeg har selv gode venner som mistet det kjæreste de hadde på Utøya.

Scenene i «22. juli» førte meg tilbake, til gatene, de redaksjonelle vurderingene, sorgen og sjokket.

Serieskapernes trekk med ikke å vise handlingene, men gjenskape følelsene og situasjonene de førte til, gjør at det uvirkelige blir virkelig igjen. Hendelsene er gjengitt nøkternt, effekter overflødige.

Det er som å stå i gatene i regjeringskvartalet igjen og senere føle på den bunnløse avstanden mellom Utøya og fastlandet.

Ofte har jeg tenkt at vi som ikke var på Utøya aldri helt kan forstå, eller at de som ikke har sett glasset komme flygende etter bomben, helt kan vite hvordan skrekken hugger til i det lille øyeblikket når det plutselig smeller fra torden eller en byggeplass.

Andre ganger har jeg tenkt at de som skriver de verste tingene på internett, ikke kan forstå hva ord og hat kan lede til. Derfor er det fint at vi kan bevare sorgen og fortvilelsen i vår kollektive hukommelse. Såpass skylder vi både dem som ble rammet og nye generasjoner.

Ap-leder Jonas Gahr Støre skrev klokt i VG tidligere i uka om at 22. juli burde ha vært en vaksine mot ekstremisme, men at det ikke ble slik. «22. juli»-serien er forhåpentlig god medisin.

God fredag!