Tanker fra en finansakrobat

Menneskesynet, sexen og dopen i «Exit» ryster oss. Men er vi ikke misunnelige på huset, på sommerstedet, på bilen?

«I was quick at figures. At school I did three years of arithmetic in one. I was particularly good at mental arithmetic».

Dette skriver Wall Street-aksjemegleren Jesse Lauriston Livermore i boka «Reminiscences Of A Stock Operator». Memoarene ble utgitt i 1923, men er fortsatt en favoritt blant menn som jobber med å kjøpe og selge aksjer.

Ja, de er menn. Og fortsatt er det quick at figures som gjelder. En livsførsel som den vi ser i «Exit», ville gitt en sannsynlighet for å overleve i bransjen lik null. Den virkelige finansbransjen er heller preget av folk med toppkarakterer og med en «ekstrem nerdefaktor», slik jeg får det beskrevet fra innsiden.

Du må elske å studere tall. Du må elske å konkurrere. Helst 12 timer om dagen, hvis du skal bli best. Altså rikest. «De som sier de ikke begynner i denne bransjen fordi de er opptatt av penger, snakker tull», sier en investor til meg.

Makt og penger er en fascinerende cocktail. Miksen er like gammel som menneskeheten, og tilsetter man litt sex, har man en potent drikk de færreste av oss sier nei til. Kall det biologi. Derfor er det ikke rart at Ola og Kari har gått mann av huse og satt seerrekorder på Marienlyst for å få et innblikk i miljøene der pengene er store, pikene lette og bilene raske. Slik lever de der, liksom.

Denne uka har virkeligheten overgått fiksjonen i Oslo Tingrett. Et innblikk i virkeligheten. Der har Kjell Inge Røkke, en av Norges rikeste menn, måttet forklare seg i en sak der de påståtte ingrediensene er dop, bestillingsdrap, skudd i knær, og cash i St. Tropez. Sakens faktum skal ikke tas stilling til her, men koblingen mellom en torpedo og en av våre viktigste industrieiere, er mildt sagt spennende. Uansett utfall sier saken mye om pengers tiltrekningskraft, om bånd mellom ekstreme miljøer. Og grenseløshet.

«Exit» har skuffet internt i miljøet den prøver å beskrive. Den ble solgt inn som fire sanne historier. I finansmiljøet benket man seg med håp om å klare å identifisere dem.

Ryktene går, lister med navn verserer på Twitter, praten går rundt lunsjbordene på Aker Brygge. Men nedturen var stor da det viste seg at serien bare dyrker en klisje. Den beskriver ikke en virkelighet. Den rammer ikke en kultur. Den gjenforteller bare en myte i caps lock, slik den virkelige mafiaen prøve å leve opp til filmene om den selv i en absurd spiral, og forsterker forutinntatte holdninger. Den er lite representativ, hevdes det.

«Det er absolutt flere sosiale minuser enn plusser i dette yrket. Undertonen er skepsis. Det pleier ikke å komme noen oppfølgingsspørsmål når jeg forteller hva jeg driver med», sier investoren til meg.

Kanskje også beskriver «Exit» noe som var, men som ikke lenger er. Den beskriver gammel moro. Det er et før og et etter finanskrisen i 2008. Den gjorde mange sobre. Og blakke. Og døde. For noen ble fallet for langt. Siden da har det vært eurokrise, gresk krise og oljekrise. Pengene sitter ikke på noen måte like løst lenger. De tørket inn med troen på olja.

«Det var advokat man skulle blitt, sier mange i min bransje i dag. Lønnsnivået har tatt helt av», sier min kilde. Partnere i Oslos største advokatbyråer tjener i dag opp mot 30 millioner kroner. 101 forretningsadvokater tjente i 2017 over 10 millioner kroner. Det blir kjedelig TV.

Det blir søvndyssende underholdning også av 49 direktører i gamle NSB på millionlønn. Og av alle styrelederne og sjefene i statseide butikker som hadde en lønnsvekst som fikk selveste Riksrevisjonen til å slå alarm. Men taksameteret spinner på, langt fortere enn for vanlige folk som har opplevd reallønnsnedgang i 2016 og 2018.

Statens eierberetning vitner om avlønninger for toppsjefene i felleseiet Equinor, DNB, Telenor og Yara på mellom 13,1 og 16,8 milioner. Og denne uka fikk direktøren for det offentlig eide Fjellinjen sparken etter udugelighet. Med seg ut døra fikk hun 1,4 millioner. Tre normale årslønner. Disse pengeorgiene sjokkerer langt mer enn sexorgier og vold i «Exit».

Det lille finansmiljøet tilbyr ikke lenger raske penger. Men penger er det mye av, overalt. Kanskje er det også som min investorkilde fra Oslo vest sier, at serien er et bedre portrett på Bærum og hans del av byen enn på finansbransjen. Typene serien beskriver, kjennes igjen.

Partyfaktoren er høy, men pengene kan like gjerne komme fra bygg- og anlegg og musikkbransje som fra finans. Og de råeste til å feste er 50, ikke 25. Han snakker om et Oslo vest der enkelte miljøer er «parodisk énsretta og monotone», nevner de like skoene, veskene og jakkene, «det er nesten en komedie om å vokse opp i Heming-land». Det er ikke sunt. «Ingen tør å stå ut», sier han.

Det er egentlig trist. Men dette er det allerede laget TV av: «Jeg kunne vært med i «Solsidan», ingen tvil om det», sier investoren på en av Oslos fineste adresser. Den han selv har møtt som best matcher en «Exit»-figur, var en kirurg fra Bærum.

Dessverre mangler «Exit» brodd. Den er tannløs, et slag i løse lufta, som samfunnskritikk.

Den peker på en pyttliten gruppe og fråtser i menneskelig dritt, samtidig som den ikke stikker fingra inn der det kunne gjort vondt for så mange av oss. Rett inn i tidsåndens og verdienes solar pleksus. Pengene, materialismen, misunnelsen, grådigheten. Kaptialismen. Som siver inn over alt i samfunnets fibre.

Hvis noe er unikt usunt for finansmiljøet, er det mengden trening. Hjerteflimmer er en større helsefare enn kokain og klamydia. For når man overlater ungene til kona på 17. mai fordi man skal sykle en sekstimers tur, er det sjukt. Det er en sann og kanskje mer representativ historie fra finansmiljøet. Dessverre litt for kjedelig for TV.