Tallrike religiøse risikosoner

Knutby er historie, med det er ingen grunn til å neglisjere tallrike religiøse risikosoner.

Gjennom NRKs serie om pinsemenigheten i Knutby har norske seere fått vite mer om hvordan kristne ledere og menighetsmedlemmer tenker og agerer når de skal gjøre både Gud og hverandre til lags.

Når lengselen etter at Gud skal manifestere seg på ekstraordinært vis i et tett menighetsfellesskap er stor, kan risikoen bli skyhøy. Knutby ble en fortelling om hvor galt det kunne gå.

Les også: «Drapssaken skulle betydd slutten for sekten i Knutby. Hvorfor skjedde det motsatte?»

Beretninger om drap, sex-orgier og den mystiske «Kristi Brud» satte en støkk i hele Norden tilbake i 2004.

Det som skjedde i Knutby er på ingen måte representativt for kristent arbeid, men det er likevel en fortelling om hvilken risiko som oppstår når den religiøse retorikken får leve utemmet og uten korrektiver. Det er en kjensgjerning at mange mennesker er blitt skadet i møte med tette, religiøse fellesskap.

Flere har fortalt om hvor vanskelig det ble å løse opp denne gordiske knuten.

Det som skjedde i i Knutby var så ekstremt at det var ingen sak for utenforstående religiøse ledere å dømme den lille forsamlingen nord og ned, men jeg er ikke så sikker på om kritikerne har brukt hendelsen til et selvkritisk blikk?

Hvordan er det med risikobildet i egen menighet?

Jeg var en periode styreleder for den svenske dagsavisen Dagen. Gjennom flere år fikk jeg et godt innblikk i svensk kirke- og frikirkeliv. På godt og ondt ligner det mye på det man finner i tilsvarende menigheter i Norge. Nærhet og genuin omsorg er aktivapostene i et sterkt menighetsfellesskap.

Men i enhver balanseoppstilling finnes det også en passivakolonne. Det er denne delen av regnskapet som religiøse ledere jevnt over gir for liten oppmerksomhet til. Mange menighetsledere har liten erfaring med å vurdere risiko.

Bevisstheten om at forkynnelse og internt, religiøst språk kan føre folk inn i et uføre, er generelt lav.

Dette slår blant annet ut i holdningen til kritikk. Å skrive negativt om åndelige ledere som hadde et sterkt ønske om å tjene Gud, ble ikke tatt nådig imot, enten det var Vårt Land eller Dagen som satte fokus på betenkelige sider. Jeg hørte ofte uttrykket at noen var preget av «en kritisk ånd».

Det var ingen hedersbetegnelse, men var en enkel måte å forsvare seg på når avisene rettet søkelyset mot en pastor eller en offensiv menighet.

Risiko-begrepet er hentet fra økonomien.

Tar man høy økonomisk risiko, kan gevinsten bli skyhøy, men det kan også ende med knall og fall. Dette kan overføres til det religiøse området. Børsens folk har trening i å forholde seg til risiko. Jeg tror ikke dette er så sterkt utviklet hos lederne i katedralen.

Kanskje er dette i ferd med å endre seg. Etter NRKs serie har noen kristne ledere våget å rette søkelyset mot egen virksomhet. En av dem er pastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem på Abildsø.

«Har man erfaring fra karismatiske sammenhenger, er det rikelige med gjenkjennelser å finne i Knutby», skriver han i Vårt Land.

Tidligere redaktør Erling Rimehaug tar i samme avis et oppgjør med sin egen unnfallenhet i en menighet der han for mange år siden hadde en lederrolle. «Gjenkjennelsen ubehag» er tittelen på hans kommentar etter å ha sett Knutby-serien. I artikkelen siterer han svenske ungdommer som var aktive i svenske frimenigheter for en mannsalder tilbake.

«Vi kan ikke minnes en eneste gang da noen pastor eller annen ledende person har gått fram eller stilt spørsmål ved det som ble formidlet fra talerstolen... Alt fikk vi gå hjem og fordøye i vårt indre».

Unge, ubefestede sjeler ble nærmest satt på enerom i vurderingen av hva som var sunn og usunn teologi.

Knutby ble en bekreftelse på at ordtaket «lykken er bedre enn forstanden» ikke alltid stemmer. Det gikk så galt som det kunne gå. Lærdommen bør bli deretter.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.