Takk, Birgit

Perspektiv: Når Birgit Skarstein danser, endrer hun forestillingene om hva rullestolbrukere kan gjøre.

Jeg felte en tåre da Birgit Skarstein danset seg til stående applaus i TV 2-programmet «Skal vi danse» forrige helg. En av dommerne sa at hun ikke tenkte på at Birgit var i rullestol. Min mening er at måten Birgit Skarstein brukte rullestolen på gjorde dansen enda mer grasiøs.

Piruetten hun tok, er en av de vakreste jeg har sett.

Les også: Han ville jo helst ikke ha overskriften «Kasta Birgit i bakken»

Jeg har vokst opp med en far som bruker rullestol. Det tenkte jeg veldig sjelden på i barndommen. For meg var pappa som alle andre fedre. Bortsett fra at jeg kunne sitte på fanget istedenfor på skuldrene, og at mitt bidrag til diskusjonen om hvem sin pappa som var sterkest, var at de andre barna i barnehagen måtte passe seg så pappa ikke rulla på dem.

Det var først da jeg ble tenåring at jeg skjønte at ikke alle så faren min slik jeg gjorde.

Jeg ble helt målløs første gangen jeg opplevde at andre voksne plutselig begynte å henvende seg til meg når han og jeg var ute sammen. Hvorfor snakka de til meg og ikke til pappa? Han var den voksne. Jeg var bare 12 år. Dessverre er det stadig mange slike fordommer, og mennesker som tror at man er langsom i hodet bare fordi man ikke kan bruke beina.

Allikevel er det nok ikke fordommer som er den største utfordringen for folk med nedsatt funksjonsevne, men heller ubetenksomhet. Selv etter flere tiår med arbeid for universell utforming av bygninger og offentlige rom, har vi langt igjen. Mennesker med nedsatt funksjonsevne møter mange små og store hindringer hver dag, enten det er på gata eller innendørs. Hindringer vi andre ikke så lett legger merke til.

Det kan være en høy fortauskant, et trappetrinn, trange passasjer mellom butikkhyllene, eller en smal dør.

Debatt: «Jeg vil bestemme selv! Jeg vil være sammen med de andre!»

Derfor jobber jeg og byrådet hver dag for å gjøre de fysiske hindringene mindre, slik at alle kan leve så normalt som mulig. Når vi fjerner de høye fortauskantene, bygger ramper og sørger for at døråpninger, bussene, T-banevognene og trikkene er tilrettelagt for de som bruker rullestol, så gjør vi byen fysisk bedre tilrettelagt for alle.

Ikke bare de som bruker rullestol, men også de som er dårlige til beins, enten det er min halvannet år gamle datter, eller hennes oldemor på 91.

De fleste av oss har nedsatt funksjonsevne i løpet av livet, enten det er som barn, når vi blir gravide eller når vi blir gamle. Det er også mange flere som har nedsatt funksjonsevne enn vi tror.

Alle vi som trenger briller, for eksempel.

Å ha dårlig syn er en nedsatt funksjon, men siden vi har god tilgang både til briller, linser og laserbehandling, så er det få av oss som trenger briller som tenker på oss selv som mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette er det tilrettelegging handler om: å redusere sperrene som gjør at folk daglig må konfronteres med sine små eller store handikap, enten det er å be noen om hjelp til å åpne en dør, komme inn på bussen eller gå en tur i skogen.

Arbeidet med å gjøre samfunnet vårt universelt tilgjengelig har ikke kommet langt nok, og det slutter aldri. Men vi har heldigvis kommet et stykke på veien.

Når vi lykkes med tilrettelegging, fjerner vi ikke bare fysiske sperrer.

Vi fjerner også de mentale sperrene som oppstår både hos folk med nedsatt funksjonsevne selv, og hos omverdenen, når man blir tvunget til å være til bry, til å be om hjelp, til å føle seg som et problem for omgivelsene. Det er de samme mentale sperrene som får noen til å se en ung jente og en voksen mann, og henvender seg til jenta.

Eller til å la være å invitere hun som trenger hjelp for å komme seg inn på festen. Eller til å la være å ansette han som trenger tilrettelegging. Å fjerne disse sperrene, både fysiske og mentale, er en viktig kamp for menneskeverd og om menneskerettigheter.

Jeg vet ikke om Birgit Skarstein valgte å bli med i dansekonkurransen fordi hun synes det er gøy og spennende, for å utfordre stereotypiene, eller kanskje begge deler. Uansett er denne typen bevisstgjøring av hva rullestolbrukere kan gjøre avgjørende i kampen for likeverd. Når Birgit Skarstein danser viser hun et nivå som ligger enda høyere: hun viser at rullestolen kan gjøre det mulig å uttrykke seg på sine helt egne måter, like vakkert som å bruke beina. Hun uttrykker seg på en måte bare hun og andre som mestrer rullestolen kan.

I år har «Skal vi danse» en dypere klangbunn, og det har Birgit Skarstein æren for.