Svenskesuget

Den høstkvelden i 1994 da Sverige stemte ja til EU, slo svenskesuget innover meg med en slik kraft at jeg nesten ikke fikk puste. Dette var altså før 28. november, da Norge sa nei, og jeg var i alvorlig tvil om hva jeg skulle stemme. Jeg helte mot nei, men samtidig ville jeg helst at de nordiske landene skulle holde sammen.

Kall meg soft, kall meg en nordisk romantiker, men jeg ville så gjerne det. Jeg tenkte at vi i Norden hører sammen.

Men Sverige sa som kjent ja til EU, og det var altså da jeg ble rammet av dette politiske «svenskesuget», som vi kalte det den gangen. For yngre lesere: Man så for seg at EU-tvilerne ville kjenne på en sterk dragning, et «sug» mot Sverige, slik at vi dermed stemte ja. Jeg kjente i alle fall i dette svenskesuget helt fysisk: Indre uro. Litt skjelven, vondt i magen.

Hvileløst vandret jeg rundt i gatene, høsten 1994: Ja? Nei? Ja? Nei?

Les også: «Åpner vi grensen til Sverige, kan vi miste kontrollen»

I pandemiåret 2020 har vi igjen valgt hver vår vei. Sverige har sin koronastrategi, vi har vår. Sverige har stått der ensam i Norden med sin omstridte statsepidemiolog Anders Tegnell. Fortsatt skal grensen være stengt (bortsett fra Gotland), men på grunn av høye svenske døds- og smittetall, har jeg uansett lenge tenkt at det dessverre vil ta en god stund før jeg drar til Sverige igjen. Det samme tenker jeg om Nord-Italia (der vi var i fjor), og Spania (der vi var i forfjor).

Men det er Sverige jeg savner mest. Igjen er jeg blitt rammet av et slags underlig svenskesug. Jeg kjenner på indre uro, er litt skjelven, og har nok litt vondt i magen, ved tanken på en sommer uten Sverige. Jeg kjenner et sug etter å besøke venner i Göteborg.

Jeg kjenner en sår lengsel etter å kjøre over grensen ved Kongsvinger, sette kursen østover gjennom Dalarna, svinge ned på E4 ved Hudiksvall, for så å kjøre langs Bottenviken på vei mot familie i nord.

Ja, jeg drømmer om E4. Jeg vil kjøre over Höga Kusten-brua, jeg vil kjøre gjennom Härnösand, Sundsvall, Umeå og Luleå. Jeg vil stoppe for å ta en kaffe i Örnsköldsvik, den hardt prøvede svenske statsminister Stefan Löfvens hjemby. (Der har de et fint badeland også).

Les også: Åpner for å reise til Sverige – kun ett sted er godkjent per nå

Og jeg vil som vanlig kikke innom min barndoms sommerparadis, Ljusvattnet, en unnselig liten campingplass sør for Skellefteå. Der vil jeg ta en prat med han hyggelige mannen i resepsjonen, og kanskje ta en Igloo-is med colasmak og to pinner for gamle dagers skyld. Ja, jeg lengter etter grønne marker og røda stugor og Sveriges utallige, blå elver, helt opp til Tornedalen og Mikael Niemi-land.

Det skjer ikke i år. Og jeg skjønner nå at jeg har tatt Sverige som en selvfølge.

Sverige er som den litt irriterende storebroren som du småkrangler med (særlig under MGP og VM på ski), men som alltid er der om det skulle være noe (som da vi trengte et sted å flykte under krigen). Og hør nå, du hyggelige, navnløse mann i resepsjonen på Ljusvattnet campingplass: Hold av noen Igloo-is til meg.

For jeg kommer neste sommer.