Svarte sokker og hvite busser

«Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes med jammer», skrev Arnulf Øverland i diktet «Du må ikke sove». Jeg håper det leses høyt til skoleklassen vi jobber for å sende med hvite busser til Auschwitz.

For noen år siden skrev jeg i denne spalten om jentungen min som gikk med ankelsokker i vinterkulda. Hun likte det dårlig da «ankel-idioti» deretter ble ukas ord i Nytt på Nytt på NRK, og hun ville ha fars løfter om at det var siste gangen at sokkene hennes ble omtalt i Dagsavisen. Det løftet brytes herved.

Det siste året har vi som familie nemlig solgt sokker for harde livet for å finansiere en klassetur til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Fortsatt gjenstår mye dugnadsarbeid for foreldre og barn før vi kan sende av gårde en klasse med 15-åringer med Hvite busser til Polen. Hjemme hos oss har eske på eske med bambussokker stått lagret. Stua vår har vært base for det som oppleves som et uendelig dugnadsprosjekt, og skoleelevene har fylt opp leiligheten før og etter dugnadsrundene.

Denne uka fikk jeg ny motivasjon. Jeg låner kollega Bente Rognan Gravklevs ord i Dagsavisen for å sette det i kontekst: «Selv om han er blitt beskrevet som en soloterrorist, er han jo ikke alene. Manshaus har sluttet seg til et fellesskap med et tankegods som sprer seg som gift, ikke bare anonymt i det såkalte mørke nettet, men også under fullt navn i kommentarfelt vi alle har tilgang til. Nummenheten vår tillater at grenser flyttes. At det er sammenheng mellom ord, retorikk og handlinger er utvilsomt».

På vei hjem fra jobb, etter å ha redigert aviser tungt preget av terrorangrepet i Bærum, ble jeg minnet om kampen mot hva hatet kan føre til. I gangen hjemme passerte jeg nemlig to gjenstående esker med sokker, og kom til å tenke på all den fine ungdommen fra Oslo øst som vi har hatt innom i leiligheten i løpet av det siste året. Det er et fargerikt og flott fellesskap som står sammen om innsatsen. Gjennom opplevelsene når vi sammen selger sokker, knyttes vennskapsbånd og respekt på kryss og tvers av religion og bakgrunn.

Videre gikk tankene til innholdet i turen som elevene skal på når dugnaden er fullført. Sammen skal de lære om nazistenes folkemord mot jøder og andre minoriteter. Vi er advart om at opplevelsen i Auschwitz kan bli sterk for mange 15-åringer. Jeg kjenner at det ikke bekymrer meg. Det er langt mer alarmerende om de ikke lærer hva som kan følge av hat og umenneskeliggjøring. Fiendtlige ord og tanker er mer enn bare dét, de står i veien for fredelig sameksistens. Sokkene i gangen ble for meg en påminnelse om at vi alle kan gjøre noe for å unngå hat og ekstreme konsekvenser. God fredag!