Surefjes og sannheten om seksåringene

Hva kan smilefjes-saken lære oss? At skolepolitikk er blitt en altfor hard ideologisk kamp, og at det først og fremst rammer barna.

Av og til føles det som om det er dypt personlig. Rivaliseringen mellom de som tror på høyresidens og venstresidens skolepolitikk er så hard, at det er få som våger å ytre seg.

Enten så er du med eller imot.

Prestisjen er høy, og valget skal vinnes. Da er det kanskje lett og fristende å ta noen snarveier for å oppnå ønsket resultat.

Det er heller ikke så lett å oppfatte når det gjøres. For med mye støy på overflaten, er det mer utfordrende å skimte hva som skjer i kulissene i Skole-Norge. I oppdragsbrev og avtaler. Som til slutt ender opp som prøveprosjekter eller kurs som blir synlig i klasserommene.

Dagsavisen har gjennom hele 2020 omtalt den såkalte smilefjeskartleggingen.

Les mer: Regjeringens hemmelige barneeksperiment: Denne historien fikk aldri Stortinget høre (+)

Dette er en undersøkelse der barn, helt nede i femårsalderen, har måttet vurdere seg selv gjennom å sette smilefjes eller surefjes på seg selv. Da vi skrev om saken først i januar, vekket det sterke reaksjoner.

Små barn som måtte ta stilling til hvorvidt læreren liker dem, eller om de er en god venn, er da naturligvis hjerteskjærende. Men professor Thomas Nordahl fra Høgskolen Innlandet, arkitekten bak kartleggingen, har forsikret om at små barn håndterer dette.

Det sa han ordrett til Dagsavisen i januar.

Det mente ikke Utdanningsdirektoratet, og det visste Nordahl da han snakket med oss. Vi visste det ikke. Det statlige direktoratet underlagt Kunnskapsdepartementet var altså de som ga grønt lys til at Nordahl skulle få gå i gang med utprøving av smilefjeskartleggingen i norske klasserom, for å se om det kunne vært en mulig elevundersøkelse for de minste barna.

Regjeringen trengte mer informasjon om hvordan barna hadde det, og Nordahls resultater var allerede noe daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) viste til i diskusjon om læringstrykket for de aller minste.

Nordahls undersøkelse viste jo at barn hadde det fint på skolen.

Til og med i Stortinget viste han til undersøkelsen, som skulle bli plukket fra hverandre kort tid etter. Utdanningsdirektoratet mente nemlig, etter en tids utprøving, at undersøkelsen hadde betydelige svakheter både metodisk, etisk og juridisk. Barnas personvern var ikke godt nok ivaretatt og spørsmålsstillingen var problematisk. Overfor Dagsavisen har barnepsykiatere sidestilt spørsmålene med en form for mishandling av barn. Det er sterke ord.

Så hvorfor fikk ikke offentligheten vite dette?

Les også: Regjeringen har ikke gjort det Stortinget ba dem om (+)

En kan kanskje si at det er naturlig at Utdanningsdirektoratet har handlingsrom til å prøve ut ulike metoder i klasserommene uten at alt legges fram for Stortinget eller for folk flest. Men hvorfor kom ikke informasjonen om utprøvingsprosjektet fram da debatten stormet i januar?

Hvorfor ga ikke daværende kunnskapsminister Trine Skei Grande (V) informasjon om dette da Kjersti Toppe fra Senterpartiet spurte om undersøkelsen var noe regjeringen stilte seg bak? Og da Dagsavisen lurte på hva regjeringen synes om undersøkelsen, og om de ville anbefale den: Var det ikke da naturlig å fortelle historien?

Det synes åpenbart ikke Kunnskapsdepartementet.

Grande hevder fortsatt overfor offentligheten at hun fortalte det hun var orientert om. Men det vi vet er at mange har visst om dette. Men de har holdt helt kjeft om det i offentligheten. Hvorfor?

Jan Tore Sanner har brukt Nordahls forskning for å bekrefte suksessen han mener Høyres skolepolitikk er. Men når forskningen får strykkarakter, blir det stille. Det viser oss hvor fokuset ligger; Nemlig på å forsvare egen skolepolitikk. Høyres baby.

Dagsavisen har brukt lang tid og innhentet en stor mengde dokumentasjon for å kunne fortelle historien vi publiserte lørdag. Den skulle vært fortalt av regjeringen selv, dersom de virkelig hadde vært opptatt av det de sier: Å få mer kunnskap om hvordan de minste har det i skolen.

Det er lov å prøve ut kartlegginger og undersøkelser.

Les også: Må krysse av for hvem de er venner med: – Hvordan føles det for barn å dokumentere egen ensomhet?

Det er også lov å lete etter positive resultater av egen politikk. Men vi må kucnne kreve langt større åpenhet om hva som skjer i norske klasserom og i kulissene hos utdanningsmyndighetene.

Barna som har grublet på hva læreren synes om dem, og som har hatt en negativ opplevelse ved å sette surefjes på seg selv, er allerede rammet. Det hadde de kanskje sluppet dersom man utredet, diskuterte og hadde større åpenhet rundt hva barna skal gjennom.

Men da måtte barna vært viktigst. Ikke neste skoleskryt til neste stortingsvalg.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.