Sultkatastrofenes århundre

Bør statsledere som lar folket sitt sulte stilles for retten?

Det har vært kjent siden tidenes morgen, sult som et politisk virkemiddel eller våpen i krig. Fra faraoenes tid har vi historier om beleiringer og blokader som endte i sultedøden. I moderne tid kjenner vi til Stalins utsulting av Ukraina, holodomor, og nazistens beleiring av Leningrad under andre verdenskrig.

I dag forbinder vi først og fremst Afrika med sultkatastrofer, men historisk har Asia og Europa vært åstedet. Tidlig satt man en sammenheng mellom befolkningsvekst og sult.

De siste 150 årene har imidlertid antall sultkatastrofer, og antallet som dør i dem, gått ned, til tross for en stadig større befolkning. Siden 1970 har antallet som dør i sultkatastrofer vært historisk lavt. I vår tid er altså sultedød et resultat av distribusjon og dårlig politikk, ikke et for høyt befolkningspress.

Om sultedød skyldes dårlig politikk, betyr det at vi kan gjøre noe med det. Og det mener forskere på feltet er på høy tid. En av dem som har brukt store deler av yrkeskarrieren på å forske på sult er briten Alex de Waal. I 2017 utga han boka «Mass Starvation: The History and Future of Famine». I boka ser Waal, med hjelp av assistenter, på 58 sultkatastrofer som har inntruffet siden 1870, og hvor høy dødsrate de har. Resultatet er nedslående, selv om antall katastrofer og dødeligheten lenge går ned, ser De Waal også svært mye bruk av sult som våpen og pressmiddel. Han deler så opp katastrofene i fire kategorier etter alvorlighetsgrad.

Vi kan starte med dem som ikke lenger er så vanlig, og ikke så alvorlige, og som de Waal kaller «sult av tredje og fjerde grad». Sult av fjerde grad er det som skjer det når myndigheter ikke kan brødfø sin befolkning, for eksempel etter en naturkatastrofe. Men i våre dager skal det altså ganske store omveltninger til for at myndighetene, med hjelp av det internasjonale samfunnet, ikke klarer å distribuere nødhjelp. Så selv om vi ofte får høre at sult oppstår for eksempel på grunn av tørke, eller en flom, så vil humanitære organisasjoner ganske raskt kunne gjøre noe med den, antakelig lenge før dødstallene når det nivået hvor vi kaller det en sultkatastrofe. Så følger sult av tredje grad. Dette er sult som noen kan gjøre noe med, men hvor dem som kan gjøre noe med den, ikke bryr seg. Denne typen sultkatastrofer har gått ned ettersom land er blitt mer demokratiske. Politikere som ikke bryr seg om massesult vil rett og slett stemmes ut.

I kategorien sult av andre grad havner alle sultkatastrofene der det er politikken som føres som står i veien for å få mettet massene. Dette skjer ofte i autoritære eller dårlig fungerende stater, og i krig. I denne kategorien faller en av tidenes verste sultkatastrofer, nemlig den i Kina på slutten av femtitallet, forårsaket av Det store spranget, en utviklingsstrategi som kostet millioner av kinesere livet. Sult av første grad er heldigvis mer sjeldent, dette er sult som e strategi for folkemord, som da tyskerne drev hereroene ut i den namibiske ørkenen for et hundreår siden, eller da nazistene brukte utsulting som en del av strategien for å utføre Holocaust.

De aller fleste sultkatastrofer som har inntruffet siden 1970 havner i kategorien andre grad. Det gjør også de «fire store» som humanitære aktører har snakket om siden 2017. For selv om sultkatastrofer for lenge siden burde ha vært et tilbakelagt stadium, har de på en måte gjort comeback de seneste år, og fra 2016 har behovet for matvarehjelp for å hindre sultkatastrofe vært rekordstort. «De fire store» er situasjonene vi ser i Nord-Nigeria, Sør-Sudan, Jemen og Somalia. I tillegg har man sett at flere trenger matvarehjelp i Syria og Den demokratiske republikken Kongo. I fjor hadde 124 millioner mennesker behov for matvarehjelp i verden, om lag halvparten i de nevnte land. Fellesnevneren for alle disse situasjonene er at sulten oppstår som følge av konflikt. Andre faktorer bidrar også, som tørke, men den absolutt viktigste faktoren er mangel på politisk vilje til å hjelpe befolkningen når det er en krig på gang. Og mangel på politisk vilje til å løse konfliktene. I to tilfeller, Jemen og Sør-Sudan, har humanitær adgang til den rammede befolkningen også blitt forhandlingskort i konflikten.

For å få slutt på at statsledere og krigsherrer holder igjen mat, tvinger folk vekk fra jordene sine eller på annen måte bidrar til at befolkningen sulter i en krigssituasjon, må det sanksjoneres argumenterer De Waal. Å forårsake sult, eller ikke gripe inn når den oppstår, må regnes som en krigsforbrytelse, slik andre angrep på sivile er. Og det finnes hjemmel for å prøve noen for «sultforbrytelser».

Alt ved Nürnberg-oppgjøret etter andre verdenskrig ble en nazikommandant anklaget for nettopp dette. Kommandanten ble imidlertid frikjent, ikke minst fordi de som var ansvarlig for krigsoppgjøret, Storbritannia og USA, selv brukte blokade og utsulting som taktikker i denne krigen. I 1977 ble det imidlertid lagt til et tillegg i Genèvekonvensjonen hvor det heter at « å sulte sivile som taktikk, er forbudt». Så langt er ingen imidlertid blitt etterforsket eller siktet for dette, selv om det altså ikke har manglet kandidater. Det kan endre seg, men da må man anerkjenne den rollen sult har i konflikter, og slutte å omtale sultkatastrofer som et naturfenomen.