Styringspartiene forblør

Et politisk jordskjelv kan igjen ha rammet Norge.

Vårt politiske system har i etterkrigstida vært fundamentert på en venstreside med Ap som hovedpilar, en høyreside med Høyre som hovedparti, og et sentrum som balanserte forholdet mellom Ap og Høyre. Systemet var stabilt og det fungerte godt. I dag er sentrumsblokken borte. Stabiliteten trues av ytterpartier i vekst og et protestparti som vokser vilt. Ifølge meningsmålingene rømmer velgerne fra styringspartiene Ap og Høyre. Et politisk jordskjelv kan være på gang.

Partisystemet er i etterkrigstida bare blitt utfordret en gang tidligere. Det skjedde da EU-saken traff landet med et brak i 1972. Folkeavstemningen delte befolkningen i to leirer som ikke klarte å snakke med hverandre. Partilojaliteter røk, regjeringen gikk av, Venstre ble splittet og Ap opplevde en avskalling. Protestpartiet Anders Langes parti, forløperen til Frp, ble dannet. Ved valget i 1973 gikk Ap tilbake med 11,2 prosentpoeng. Anders Lange fikk 5 prosent og fire representanter på Stortinget. Den nye venstresammenslutningen, Sosialistisk Valgforbund, fikk 11,2 prosent og 16 stortingsrepresentanter. Venstre ble halvert. Høyre gikk tilbake med over 2 prosentpoeng. Stortinget var nesten ikke til å kjenne igjen. Det ble en turbulent stortingsperiode.

At EU-saken skulle utløse et politisk jordskjelv lar seg forklare med sakens viktighet. Den angikk alle i landet og den bestemte Norges forhold til Europa. EU-spørsmålet var så stort og viktig at det tente alle politikkens skillelinjer. Bompengeopprøret som ryster partiene nå om dagen, er til sammenligning en liten sak som bare angår et fåtall mennesker her i landet.

Det har vært bred politisk enighet om å bruke bompenger for å finansiere vei, tunneler og kollektivtrafikk. Bompengene er ikke minst et klimapolitisk virkemiddel. Det er enighet om nødvendigheten av å bremse biltrafikken for å bedre luftkvaliteten og for å få stanset klimagassutslippene. Det lar seg derfor ikke forklare på en fornuftig måte at det som begynte som en lokal protest i Stavanger, i løpet av noen uker har vokst til et parti med en oppslutning på 4,6 prosent på TV 2s kommunevalgmåling og 8 prosent i landets hovedstad.

Protestbevegelsen har fått partiene til å skjelve og Frp til å true med regjeringskrise. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet enn at det er for mange godt voksne mennesker som har det for godt her i landet. De tar fellesskapets goder for gitt. De klarer ikke å skille mellom smått og stort. For Ap spesielt, men også for Høyre, som har vært i front når det gjelder å bygge velferdssamfunnet nasjonalt og lokalt, må det føles voldsomt urettferdig at de taper velgere på et opprør som er et utslag av at folk har fått det for godt.

Kanskje har partiene seg selv å takke. Ap og Høyre burde ha sett og forstått hva som bygde seg opp. Det er en grense for alt. Kan hende ble nasjonal transportplan for omfattende og bypakkene for store. Partiene kan ikke skylde på velgerne. De kan ønske seg et nytt velgerfolk, men det blir med ønsket. Partiene må leve med de velgerne de har.

Heldigvis tenker ungdommen annerledes. De skolestreiker for å en bedre klimapolitikk og ikke for mindre bompenger. Det eneste positive jeg kan finne ved dagens bompengeopprør er at det har mobilisert miljøbevisste velgere. MDG får hele gevinsten. Ifølge gårsdagens meningsmåling fra Aftenposten/NRK har MDG en oppslutning på 16,7 prosent i Oslo. Ap tar tapet på sin kappe. Ifølge målingen har Ap falt til 19,9 prosent i Oslo. Dermed røk også det solide rødgrønne flertallet i bystyret.

Aps fall på meningsmålingene både nasjonalt og lokalt kan ikke forklares med bompengeopprøret alene. Partiets nedtur startet lenge før illsinte bilister begynte å vifte med flagget «nei til mer bompenger». Nedturen har akselerert siste uka. På vår måling om stortingsvalget fikk Ap 23 prosent. På TV 2s måling om kommunevalget fikk partiet 24,2 prosent. Styringspartiet har mistet styringen.