Striden om iskanten

Regjeringen har ennå ikke bestemt seg, men det har flere partier. Nå knytter det seg størst spenning til hvordan Høyre og Arbeiderpartiet konkluderer.

Det nye definisjonen av iskanten avgjør hvor langt nord oljeselskapene skal få adgang til å operere.

De faglige rådene spriker. Miljøbevegelsen vil flytte denne streken sørover, mens oljeindustrien vil trekke den nordover.

Iskanten flytter seg hele tiden, og det er heller ingen fast kant. Det dreier seg om en iskantsone som beveger seg og endrer karakter etter vind, havstrømmer og ikke minst temperatur.

Her er det fast is med et belte av løse isflak utenfor.

Sør for dette er det trukket en magisk strek, og det er den nye plasseringen av denne som er stridens eple. Her er det ingen eksakt vitenskap, og det brukes derfor flere teoretiske modeller som dermed gir ulik plassering av streken.

Det er derimot bred faglig og politisk enighet om at iskantbeltet er et særlig verdifullt og sårbart område miljømessig sett. Samtidig er det et faktum at den faktiske iskanten har trukket seg nordover som følge av at kloden har blitt varmere.

Og dette er dessverre et resultat av høye CO2-utslipp over lang tid.

Men det blir symbolpolitikk å bruke hensynet til klodens klima som argument for å flytte den politisk vedtatte iskanten. Det er nemlig etterspørselen etter olje og gass som er klimaproblemet, ikke om oljeutvinningen skjer i Barentshavet eller i Midtøsten.

På den annen side er det viktigere enn noen gang å ta hensyn til livet i havet ved iskanten. Derfor er det positivt å registrere at Ap-leder Jonas Gahr Støre vil ta «større varsomhetshensyn» ved iskanten. Men han holder samtidig kortene tett til brystet.

Ap-lederen vil ha regjeringens konklusjon på bordet først.

Det er en fornuftig holdning. For det er regjeringen som sitter på fagkunnskapen og har ansvaret for å fremme politiske forslag overfor Stortinget. I tillegg settes regjeringen under press.

Ap-lederen må ha en dialog med fagbevegelsen i denne saken. Det blir ingen lett øvelse. Fellesforbundets leder Jørn Eggum er krystallklar på at iskanten må ligge fast. Han «ser ingen grunn til at grensene skal endres verken nordover eller sørover». Eggum advarer mot å «la følelser og antakelser tegne teoretiske iskantgrenser».

Spørsmålet er om fagbevegelsen eksempelvis kan godta en bredere sikkerhetsbuffer.

KrF og Venstre ønsker å trekke iskanten sørover. Frp vil gå motsatt vei, mens Høyre er splittet. Nå er det opp til statsminister Erna Solberg å klare balansekunsten ytterst på iskanten. Det blir en vanskelig øvelse å gi miljøet en seier. Erna kan ende på dypt vann.