Størst til det aller siste

Erling Borgens Gerhardsen-dokumentar for TV avsluttes med «landsfaderens» død.

Det er enkelte møter man aldri glemmer. Mitt møte med Einar Gerhardsen på Rikshospitalet tre uker før han døde, har bitt seg fast i hukommelsen. Det ble en veldig sterk opplevelse. Gerhardsen var klar over at han snart skulle dø. «Jeg kommer ikke frisk ut igjen herfra», sa han. Deretter holdt han en liten tale med en sterk sluttappell om å satse på ungdommen.

I august 1987 var Einar Gerhardsen innlagt på Rikshospitalet. Statsminister og Ap-leder Gro Harlem Brundtland ville besøke ham på sykehuset. Nestleder Einar Førde og partisekretær Thorbjørn Jagland ønsket å være med. Som statssekretær for Gro hang jeg meg på. Einar Gerhardsen var min ungdoms helt. Som voksen hadde jeg gleden av å bli godt kjent med ham.

Gerhardsen hadde kontor i Folketeaterbygningen på Youngstorget i etasjen over Arbeiderbladets redaksjon. Jeg var ofte innom kontoret. Jeg spurte og grov om fortida og om de politiske utsiktene framover. Gerhardsen tok seg alltid tid til å svare. Han var et levende politisk leksikon. Han var en glimrende analytiker, strateg og taktiker. Helt til det siste var han en strålende taler og foredragsholder. Jeg lærte noe av hvert besøk. Også om hvordan det går an å møte døden.

Gerhardsen var kjent for sine grundige forberedelser. Han etterlot ingen ting til tilfeldighetene. Hans taler og foredrag var nøye gjennomtenkt. Einar Gerhardsen var også godt forberedt da vi møtte ham på Rikshospitalet. Han satt halvveis oppreist i senga med en pute i ryggen. I hånda holdt han en papirlapp med noen talepunkter. Kroppen var tydelig preget av sykdommen, men blikket var klart og den karakteristiske stemmen var på plass. Henvendt til Gro sa han: «Gro, jeg har kjent deg fra du var lita jente. Dine foreldre har vært mine nære venner. Jeg har alltid hatt tro på deg, men du har langt overgått mine forventninger».

Gro forteller i søndagens TV-program om hvilket inntrykk det gjorde på henne. Hun skriver i sin memoarbok at «det var et høytidelig øyeblikk, og det virket overveldende. Jeg ble helt stille».

Gro opplyser i programmet at hun hadde ønsket at Einar Gerhardsen hadde vært til stede da hun ble valgt til partileder på landsmøtet i 1981. Men Gerhardsen kunne ikke møte på grunn av sykdom. Han ga i stedet et intervju med Arbeiderbladet der han sa at Gro måtte ta over som partileder for Reiulf Steen. Intervjuet kom aldri på trykk fordi Steen trakk seg som leder ved åpningen av landsmøtet. Han var kjent med innholdet i intervjuet med Arbeiderbladet og han forsto at han ikke ville bli gjenvalgt med Einar Gerhardsen mot seg. Det viser hvilken innflytelse Gerhardsen hadde i partiet hele 16 år etter at han selv hadde gått av som leder.

Av enkeltpersoner i Ap er det bare Martin Tranmæl som har hatt like mye makt. Einar Gerhardsen fortalte meg at han ikke hadde kunnet gå av som statsminister i 1951 og overlatt statsministerjobben til Oscar Torp, hvis «Martin hadde vært mot det». Tranmæl var da uten toppverv i partiet. Han hadde gått av som redaktør for Arbeiderbladet i 1948. I likhet med Tranmæl beholdt Gerhardsen sin uformelle maktposisjon i partiet til det siste.

Etter talen til Gro fra sykehussenga på Rikshospitalet henvendte Gerhardsen seg til oss alle fire i rommet med ordene: «Pass på at de unge generasjonene får tak i fellesskapets idé. Det vil være helt avgjørende». At hans siste ord dreide seg om ungdommen var ingen tilfeldighet. Gerhardsen var i hele sitt politiske virke opptatt av å spille på lag med de unge. Han lyttet til AUF under den splittende EF (EU)-debatten i 1972. Gerhardsen var selv for norsk medlemskap, men han frikjente AUF og neisiden for beskyldningene om illojalitet mot partiet da han på det ekstraordinære landsmøtet sa at partiet burde ha funnet opp noen EF-motstandere hvis det ikke hadde hatt noen.

Gerhardsen lyttet også til AUFs sterke misnøye med partisekretær Haakon Lies hardhendte behandling av partifeller som ikke var enig med partisekretæren. Ungdommens kritikk av Haakon Lie ble en pådriver for Gerhardsens voldsomme oppgjør med partisekretæren på landsmøtet i 1967.

Historiene om Gerhardsens gode forhold til de unge lever videre i AUF. Han er like respektert av de unge som av de eldre.

Einar Gerhardsen var selv bare ungdommen da han startet på veien mot toppen i Arbeiderpartiet. Gerhardsen tilhørte Martin Tranmæls venstrefløy. På februarlandsmøtet i 1923 seiret Tranmæls fløy med to stemmer. Med like knapt flertall ble Einar Gerhardsen valgt til partiets sekretær. Han var da 25 år gammel. Formann ble Oscar Torp i en alder av 29 år. De ble begge statsministre i Norge etter krigen. Torp i 4 år og Gerhardsen i 16 år. Det var Gerhardsen som både innsatte og avsatte Torp som statsminister. Einar var ikke bare mild. Han kunne være hard når det gjaldt som mest.