Størst av alt er økonomien

Mediene speiler samfunnet. Og nå elsker vi lyden av kroner, millioner og milliarder.

«En kyniker er en mann som vet prisen på alt og ikke verdien av noe.»
Oscar Wilde

 

Sitatet over er slitt. Og det er gode grunner til det. Fordi det er så helt uovertruffent anvendelig og treffende for vår tid, for vår zeitgeist. Ja, det blir stadig mer gyldig.

Journalistikken ses gjerne på som historiens kladdebok. Den tegner skisser av samtida.

Når vi får vår egen tid på avstand, hva vil dagens journalistikk fortelle oss? Jeg er ganske sikker på at den vil fortelle en historie om en tid og et samfunn besatt av penger, av økonomi. Av investering og avkastning, risiko og rentebane.

Det er en åpenbar trend at mediene nå etterlyser journalister og reportere som skal skrive om økonomi. I 2018 var det NRK som skulle satse på økonominyheter og hentet Cecilie Langum Becker fra Dagens Næringsliv som økonomikommentator.

Hun ble raskt en profil.

Nettavisen startet fjoråret med å ansette tre økonomijournalister. NRK ansatte enda flere i mars. I august lyste Dagbladet ut jobber til «et friskt pust i finansjournalistikken», og i november lanserte de børsen.no.

I realiteten er det en måte å samle – eller brande som det heter – alt stoff som på noe vis har penger som kjerneelement. Mangeårig samarbeidspartner Trygve Hegnars Hegnar Media, som virkelig kan feltet, snudde snurt ryggen til Dagbladet og uttalte at avisa «har null kompetanse på finans og økonomi».

Nå skal det altså handle mer om penger i den gamle kulturradikale avisa. Eller som Dagbladets prosjektleder Jan Thomas Holmlund sa det: «Finans- og næringslivsjournalistikk er midt i hjertet av det journalistiske oppdraget, det dreier seg om mye makt og store summer».

Den en gang så stolte kulturavisa definerer nok ikke lenger kulturstoffet som kjernen i det journalistiske oppdraget. It’s the economy, stupid.

I oktober ble det klart at Aftenposten-eier Schibsted og VG-styrte E24 skal ansette ikke færre enn 30 nye økonomijournalister. 30!

Det kan ikke være ansatt 30 journalister på én gang i Norge noensinne. «Vi har stor tro på at mediehusene i Schibsted sammen kan bidra til at E24 tar nummer én-posisjonen, og blir landets viktigste avis for økonomi- og næringslivsnyheter», sa konserndirektøren.

Den hardtsatsende Tromsø-suksessen iTromsø ansetter to økonomijournalister, og tok juleferie med å ha utlysning ute. «Vi opplever kraftig vekst og ser resultatene av en styrket satsing på økonomi og næringsliv», står det å lese i annonsen.

Konkurransen om økonomistoffet er enorm, og Schibsteds satsing er en direkte utfordring til landets ledende pengeavis, Dagens Næringsliv.

Svaret kom umiddelbart. «Vi girer opp vår satsing på rask og hardtslående næringslivsjournalistikk med et knallbra team av nye reportere», sa den rosa avisas nyhetsredaktør Janne Johannessen til Kampanje rett før jul.

Landets største nyhetsmedier satser tungt på millionene. Og redaktørene har åpenbart tatt til seg språket man kanskje forbinder med raske penger, aksjer og meglere: Nummer én-posisjon. Kraftig vekst. Rask og hardtslående. Knallbra.

Men nå skyter jeg egentlig budbringeren. For det er ikke annet å vente i pengenes tid.

Selvfølgelig har økonomi alltid vært viktig for folks liv, og en viktig del av nyhetsbildet, men det har aldri vært en nasjonal hobby eller interesse. Vi var ikke finansielle aktører.

Fulgte ikke med på indeksen.

Som medialt innhold var økonomi nisjestoff, for dem som jobba i næringslivet, men nå er det mainstream. Det pipler inn over alt. Mye av sport- og kulturjournalistikken handler om den økonomiske belønninga. Komboen kjendiser og penger er uimotståelig. Men sånn må det kanskje være?

Mediene speiler, og særlig i den digitale æraen, hva folk ønsker å lese.

Klikkene er en kontinuerlig meningsmåling. Den historiske dragkampen mellom børs og katedral i mediene er avgjort. Men mediene speiler også tilbake hva som er viktig og vesentlig.

Før ønsket mediene å forme. Gi leserne det de burde lese. Nå får vi mer og mer av det vi vil lese, altså penger. Det forteller mye om oss.

Det er ikke mange år siden, bare en liten idéhistorisk evighet siden, at de mest ettertraktede jobbene i avisene var innen kultur eller kanskje feature. Og utenriks.

Ingen var kulere enn musikkjournalistene. Hvor mange kulturjournaliststillinger er det utlyst det siste året? Få.

Jeg har funnet én. Et vikariat i Klassekampen. Utenriksreporterstillinger? Et ikke uvesentlig fagfelt i disse dager. Én fast jobb.

At alle nå vil lese om økonomi er bare naturlig når DNB bruker store beløp på å kjøpe rettigheter til Beyoncé, slik at de kan lokke damer med fengende reklamer til å investere i aksjer.

«Vi kan ikke styre verden hvis vi ikke eier den», forteller DNB. Når 80 prosent av verdiene på Oslo Børs er eid av menn, skulle det bare mangle. Men vi formes som økonomiske enheter.

Til finansielle aktører. Til å styre. Og eie. Til å sette penger i aksjer. Til å vurdere risiko. Selv pensjonen vår kan vi spekulere med. Ved årsslutt får mange av oss et brev fra pensjonsforvalteren.

Du kan velge pensjonsprofil. Trygg, balansert eller offensiv. Det siste gir høy avkastning, men høy risiko. Den som våger vinner. Våger du ikke, setter du pengene i banken, får du ingenting. Sånn er vår tid.

Dette skal vi få lese mer om.