Storebror ser Laila og alle andre

Rettssaken i sal 250 er over. Humring er snudd til eksistensiell kvalme – det er lex Laila.

Prosessen mot Laila Bertheussen har vært en øyeåpner. Hennes ville rop med krav på privatliv, er blitt en viktig lekse om personvern for oss alle.

Hun har fått meg til å tenke på mine egne lukkede meldings-nettverk, mine egne nattlige skritt og dobesøk, min egen søkelogg – og hva myndighetene kan finne ut om hver og en av oss, hvis de vil. Hvordan hadde det sett ut om min «gutta»-tråd med et par kompiser var blitt sakset ut av kontekst og lagt fram i en rettssak?

Vi kunne sannsynligvis sagt opp jobbene våre alle sammen og flyttet fra landet.

I går ble lysene slukket for siste gang i rettssaken mot Laila Bertheussen. Alle bevisene er lagt fram, vitnene har sagt sitt, aktor og forsvarer har holdt sine prosedyrer.

I fem uker har Norge fulgt en totalt bisarr rettssak, som heldigvis er blitt noen uker kortere enn berammet. Men hvis dommeren og hennes to medhjelpere finner Laila Bertheussen skyldig, er det mest sannsynligvis på igjen med lysene i lagmannsretten.

Bertheussen virker ikke å være typen som gir seg.

Rettssaken har vært vanvittig, innholdet på randen av en farse, og komikken har ligget både under og over. Den tiltaltes blånekting på politiets påstander, veskene hennes med rare budskap, det grunnleggende, forvirrende faktum at hennes egen mann og tidligere justisminister er den fornærmede i saken, og på tampen av rettssaken det absurde vitnemålet til språkeksperten Sylfest Lomheim som skulle underbygge en teori om at menn ikke sier «tisse».

Som åpenbart bare er piss.

Men komikken og uvirkeligheten har vært balansert med et dypt alvor. For det er svært dystre anklager hun er møtt med. Tiltalt for angrep på demokratiet, på våre viktigste og høyeste statsorganer. Og for trusler og falske anklager.

Frifinnes hun, skyldes det den svært høye lista for bevis i vår rettsstat. Det lever vi med, det er som kjent å foretrekke foran det omvendte scenarioet, der en uskyldig blir dømt.

De fleste av oss har uansett gjort oss opp en mening om hva som sannsynligvis skjedde i villaen på Røa. Og det er nesten straff nok å vite. Det viktigste for mange er uansett at kunstnerne bak teaterstykket som utløste det hele, «Ways of Seeing», er kommet ut av det hele renvasket for mistanke.

Det som gjenstår for dem, er en beklagelse fra landets statsminister. Den er fortsatt berettiget.

Vi vil huske det merkelige og rare, og en desperat, sint og helt sikkert uvanlig dame. Rettssaken vil gå over i historien under kategorioen kuriosa og med lite prinsipiell betydning.

Men etterforsk­ningen av Laila Bertheussen er alt annet enn artig og kuriøs, den er et gufs om hva framtida kan bringe.

Vi vil huske det merkelige og rare, og en desperat, sint og helt sikkert uvanlig dame. Rettssaken vil gå over i historien under kategorioen kuriosa og med lite prinsipiell betydning. Men etterforsk­ningen av Laila Bertheussen er alt annet enn artig og kuriøs, den er et gufs om hva framtida kan bringe.

Sporene vi etterlater oss i våre daglige, små liv er så overveldende mange.

En lunsj, en passering i bomstasjonen eller en tur med elsparkesykkelen. I kjølvannet ligger data som i sum kan fortelle mye om oss, nesten alt. Men alle dataene kan også forvrenge bildet av oss, gitt hva som vektlegges og hva noen ønsker å fortelle. Digitale bevis er ikke nøytrale.

Politioverbetjent Nina Sunde ved Politihøgskolen har begynt på et dokorgradsprosjekt for å studere bruken av digitale bevis. Ifølge forskning.no undersøker hun nå hvordan digitale spor kan føre etterforskerne på ville veier, uten at verken de selv eller dommerne skjønner det. 

Vi er blitt et skriftsamfunn.

Samtaler som før ble gjort ansikt til ansikt over en øl eller på telefon, hamres nå ned i evigheten på et tastatur. Flyktige strøtanker, vitser, ubetenksomheter, innrømmelser, drømmer, håp og fantasier delt med venner, er sporbare. Selv om vi tror vi sletter spor, er de mulige å rekonstruere, gitt den rette kompetansen.

EU har innført et lovverk – GDPR – som skal trygge våre rettigheter, men som i praksis kanskje har gjort oss enda mer passive og numne. Nå trykker vi ja og samtykker til alt på enhver nettside vi åpner.

Digitale spor er selvsagt brukt før og i økende grad i rettsprosessen, men den enorme oppmerksomheten rundt Bertheussen-saken har avdekket omfanget i politiets tilgang og bruk av digitale bevis. Overvåkingssamfunnet vi frykter er her. Marerittet fra sci-fi-litteraturens dystopi er høyst virkelig, og våre øyne er helt åpne.

Vi har latt det skje.

Det norske politet er godlynt. Storebror, det norske politiske systemet likeså. Akkurat nå er det til å stole på, men framtida er usikker. Helt sikkert er det at maktmidlene er på plass for kontroll i en skala som burde gjør oss alle øre.

Professor Petter Bae Brandtzæg siterer med god grunn Georg Apenes, den avdøde datasikkerhetsforkjemperen, i sitt svært gode innlegg om Bertheussen-saken og personvernet i Aftenposten i september: «Rett skal være rett: Antagelig vil all kriminalitet forsvinne som dugg for solen når man bare først får fjernet friheten». Det er uhyggelig godt sagt.

Vi har uendelig med data. De og problemstillingene som følger, vokser raskere enn samfunnet – politikere, studiesteder, medier – evner å følge med. Høyst utilsiktet er Laila Bertheussen blitt en slags heltinne i kampen for digitalt personvern. Saken har vært en vekker og poengtert et behov for en mer kritisk offentlighet og er en påminnelse til våre politikere om å utfordre politiets metoder og verktøy i en tiltagende totalitær digital virkelighet.