Støre blir mindre

De går til valg på gratis skolemat. Men det er Arbeiderpartiet som blir spist.

Om to dager kommer Norge til å oppleve en politisk sensasjon. Eller egentlig to: Senterpartiet blir landets tredje største parti. I store deler av landet vil Arbeiderpartiet bli skvist til siden av firkløvertroppene til Trygve Slagsvold Vedum. I noen store byer, spesielt i Oslo, kommer Miljøpartiet De Grønne til å ligne mer på Aps tvilling enn lillesøster – så lenge vi bedømmer dem etter størrelsen.

Vi skal selvfølgelig ta forbehold. Vi vet ikke før mandag kveld om meningsmålingene har spådd noenlunde riktig om valgresultatet. MDG har mange unge velgere. Det er ikke sikkert alle som svarer grønt nå, faktisk går og stemmer. Ap er tradisjonelt gode til å mobilisere. Det er mulig de fortsatt klarer å lokke til seg noen velgere fra den enorme flokken som har vaglet seg på gjerdet.

Men du trenger bare kaste et raskt blikk på det norske politiske kartet, anno september 2019, for å se hva som skjer: To store, folkelige bevegelser flytter på norske velgere: En protestbevegelse mot regjeringens sentraliseringspolitikk i distriktene. Høyre stuper, Frp har allerede falt til jorden, og Venstre og KrF har gjemt seg under hver sin usynlighetskappe. En grønn, urban bølge gjør jobben like blytung for Ernas tropper i storbyene. Frps klimafornektelse og ja til bilen-retorikk vil nok skape dårlig luft og kø på veiene inn til Oslo, men foran partiets valgboder fungerer det stikk motsatt: Der er det luftig, og verken kø eller kork.

I Norge har vi pleid å ha et parti som opplever vekst og framgang når slike bevegelser vokser seg sterke. Et parti som tradisjonelt har klart å forene interessene til by og land, hand i hand, som de sier, under et tydelig, felles politisk prosjekt som vil noe annet enn høyresiden. Et parti som evner å fange opp folkelige protester mot sentralisering, ulikhet, miljøødeleggelser og privatisering.

Dette partiet heter Arbeiderpartiet. I år ligger det an til å gjøre det så dårlig ved valget at vi må tilbake til tida før allmenn stemmerett ble innført, for å finne like svake tall. Det er vanskelig å finne et språklig bilde som beskriver godt nok hvor alvorlig dette er. Men hvis du ser for deg en fotballspiller som skyter straffesparkene stang ut ti ganger på rad, foran åpent mål, er du inne på noe.

Fra Aps toppsjikt meldes det at partiets problemer er en del av en større, internasjonal trend. Det er ikke blank løgn. Det stemmer at mange andre sosialdemokratiske partier i Europa strever. Men det er heller ikke riktig. Politikk er ikke en smittsom og dødelig hudsykdom som vandrer ukontrollert over landegrensene. Den slags er farlig for hunder, ikke for partier. Hvis det likevel, rent hypotetisk, skulle være slik at det norske Arbeiderpartiet rammes av det samme viruset som for eksempel de franske sosialdemokratene, burde Ap-ledelsen studere dem og lære av deres feil, ikke skylde på dem.

Problemene skyldes altså ikke et spøkelse fra Paris som vandrer gjennom Europa i sin gule vest. Det gir mer mening å tenke seg at Senterpartiets vekst og Aps manglende evne til å få folk i distriktene med seg, handler om at partiet valgte regjeringens side i de reformene som bidro til politikken disse velgerne ikke vil ha.

I klima- og miljøpolitikken har Arbeiderpartiet – i likhet med Høyre – ikke villet eller evnet å se hva som skjer. Tidligere har vekst-vern-dimensjon eller miljø-industri-konfliktene skapt dype konflikter i arbeiderbevegelsen. De har partiet klart å finne løsninger på, enten det dreide seg om fredingen av Dagali og Veig eller kampen mot gasskraftverk. Men klimaspørsmålet er noe mer, noe større. Klimapolitikk er like mye industripolitikk, samferdselspolitikk, energipolitikk, utdanningspolitikk og finanspolitikk som det er miljøpolitikk i snever forstand.

Kanskje er det fordi Ap oppfatter Statoil (aka Equinor) som sitt ektefødte barn, at partiet har så sterk tilknytning til oljebransjen. Så lenge denne separasjonsangsten har grep om Ap, er det lite trolig at partiet vil klare å skape en ny, offensiv energi- og industripolitikk som har relevans i et nullutslippssamfunn. Å ikke gå den veien, er også et valg – og et valg Ap må forberede seg på å være mer alene om enn de har vært vant til.

Når nye politiske saker har gjort at velgerne søker seg bort, har Ap endret politikken sin, til tider radikalt, for å fange opp de frafalne. Det har vi mange eksempler på, ikke minst i innvandringspolitikken. Det er ikke lett, men likevel fullt mulig å gjøre det samme når det gjelder de sakene som fører til både Senterpartiets og MDGs vekst. Senterpartiet klarte for eksempel å lage kompromisser mellom svært sprikende klimastandpunkter på sitt landsmøte i vår. I Ap ble ledelsen stemt ned. AUF vant kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja. Den mest symboltunge klimasaken av dem alle ble noe Jonas Gahr Støre tapte, ikke noe han vant.

Arbeiderpartiet burde hatt ambisjoner om å samle de politiske bevegelsene knyttet til klima, miljø, distriktsopprør og lokalt folkestyre, og ta dem inn under en sosialdemokratisk paraply. I stedet ser det ut til at 9. september 2019 markerer slutten på tida da denne store, politiske koalisjonen var samlet i ett parti.