«Stol på meg. Jeg er journalist»

Ble ordene over ytret på et seminar i Oslo i går? Det kan ikke du vite, all den tid norske journalister siterer litt som vi vil når vi dekker virkeligheten.

Jeg husker ikke om det var jeg som ble intervjuet, eller om det var noen lagkamerater. Vi var 10–11 år og deltok i en fotballturnering i Trondheim, og en journalist var blitt sendt ut for å lage en sak om ballspillende barn og uendelige sommerdager.

Dagen etter kunne jeg lese saken i den regionale storavisa. Jeg husker det veldig godt: Jeg kjente meg ikke igjen.

Jo da, vi snakket om sommerferien som lå foran oss, og om hvor langt vi hadde tenkt å nå i turneringen. Men det var ikke sånn han sa det, tenkte jeg. Og det var ikke Alex som sa det, det var jo Ove.

Alt var riktig, i betydningen at det vi hadde snakket om, var med i saken. Men nesten alt var likevel feil.

Det var ikke vi, fotballguttene i Vestbyen IL, som snakket i saken, ikke i egne ord, selv om det var oss det var bilde av. Sånn skal aldri jeg drive på, tenkte jeg. Det må da gå an å gjengi akkurat det folk sier? Så ble jeg journalist selv.

Jeg tenker av og til på hvordan det må føles for dem jeg intervjuer å bli gjengitt på trykk via min penn, som oftest «korrekt», får jeg håpe, som i «det er dette jeg mener», men trolig like ofte: «Jeg brukte vel ikke akkurat de ordene».

Det handler ikke om at jeg gjør noe feil. Norsk presse har nemlig utviklet en særegen praksis rundt sitater, altså det som kommer på trykk som lagt i munnen på mennesker vi har snakket med. Vi finner ikke på sitatene, men vi er heller ikke forpliktet til å gjengi ordene på den måten de faller.

«Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser», heter det i Vær varsom-plakaten, den etiske plattformen som alle seriøse medier i Norge følger.

Denne sitatpraksisen fører med seg flere ting. Det mest kritiske er at kildene, menneskene vi snakker med og skriver om, ikke kjenner seg igjen når de leser våre forsøk på å beskrive virkeligheten slik vi har vært ute i verden og opplevd den. Hvor galt det kan føre av sted, fikk hele landet se i VGs dekning av den etter hvert så berømte dansevideoen fra Bar Vulkan.

VGs journalist møtte den nå så berømte Sofie, den unge kvinnen på videoen. Ifølge hennes versjon av samtalene de to imellom, ga hun aldri uttrykk for at hun opplevde situasjonen som vises i videosnutten som ubehagelig.

Les også: Han vil ha slutt på norske journalisters omtrentlige sitatpraksis

VGs journalist, derimot, mente at hun hadde sagt til ham at hun ikke ønsket oppmerksomheten fra Giske.

Det er her det går helt galt. VGs journalist oppsummerer samtalene sine med Sofie i følgende sitat som havnet i VGs sak om dansevideoen: «Vi danset og hadde det hyggelig, så ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra».

Sofie nekter i ettertid for å ha sagt «så ble det litt mye». I VGs interne evaluering kommer det fram at Sofie har uttrykt, i telefonsamtaler og via sms, at VGs journalist presset henne til å ikke trekke den delen av sitatet, uansett hvor mye hun strittet imot. «Da ser det rart ut», skal journalisten ha sagt.

Vi som leser VGs sak får inntrykk av at «så ble det litt mye» ble sagt til journalisten i en intervjusituasjon.

Da Sofie siden sto fram med sin versjon, ble det klart at slik var det ikke. Og da er vi tilbake til norske sitatregler. Når vi journalister bare forplikter oss til å gjengi «meningsinnholdet», åpner vi opp for slike forhandlinger som den Sofie forteller om i intervjuer, og som VG selv har gjengitt i detalj i sin interne evaluering av saken.

Selv om VGs dekning av dansevideoen på Vulkan er et ekstremt tilfelle, åpner vårt etiske regelverk for at dette kan skje. I etterkant av Vulkan-saken har derfor Norsk Presseforbund satt ned et utvalg for å se på medienes forhold til kildene.

Kildeutvalget, som ble ledet av pressenestor Sven Egil Omdal, lanserte sin rapport tirsdag.

Utvalget har sett på flere aspekter av forholdet mellom mediene og kildene, fra flere perspektiv, og lanserer seks konkrete forslag til endringer i Vær varsom-plakaten.

Flere av forslagene er direkte foranlediget av metoo-dekningen og av Vulkan-saken, blant annet hvordan vi må behandle urutinerte kilder, som Sofie, annerledes enn mer medievante mennesker.

Det er likevel først og fremst gjennom forslagene til endringer i sitatpraksisen i norsk presse leserne – forhåpentligvis – vil få en mer sannferdig journalistisk speiling av virkeligheten.

Les også: VG og Sofie Bakkemyr inngår forlik i Giske-saken

Norske journalister bør slutte med praksisen der vi ikke gjentar hva intervjuobjektet faktisk sier, men hva vi mener å vite at de faktisk mener, slår utvalget fast. «Direkte sitater skal gjengis presist» foreslås som tilleggspunkt i Vær varsom-plakaten.

Utvalget har intervjuet flere journalister og våre kilder under arbeidet, og erkjenner at holdningen til den foreslåtte endringen er delt. Da må vi forberede oss bedre til intervjuene, sier kildene. Ja vel, det funker fint på TV og radio, skriver utvalget. Det vil gå utover lesbarheten, sier journalistene.

Vi er ikke kjent med at britiske og amerikanske medier har dårligere språk enn norske, svarer utvalget.

De har helt rett. Om vi begynner å gjengi det folk faktisk sier, er det klart at vi kan ende med en del språklige supper som står i veien for lesingen – folk er nemlig ikke så flinke til å snakke som de framstår gjennom journalistenes filter, selv ikke statsministere. Men det er fint, av mange årsaker.

Les også: Store feil er begått av Norges ledende avisredaksjon

Journalister står fritt til å parafrasere, gjennom såkalte «indirekte» sitater, meningsinnholdet i et intervju, og så kan vi spare de direkte sitatene til de virkelige språklige blomstene, eller til å svare på spørsmålene som virkelig brenner. Da oppnår vi to ting: Journalisten tar eierskap over egen tekst i større grad enn det som er vanlig i Norge.

Det bør, forutsatt at journalisten kan skrive, gi bedre tekster enn det vi presenterer i dag. Dessuten vil vi ikke lenger hjelpe kildene til å se smartere ut enn de faktisk er.

Politikere og maktfolks velformulerte svar i norske aviser bidrar til å øke avstanden mellom vanlige folk og politikere. Tro meg, som snakker med dem: Politikere snakker som folk flest (bare med litt flere ord).

En konsekvens av at vi forhåpentligvis i en nær framtid skal begynne å sitere hva kildene sier, er at vi må få med oss det de sier. Da må vi bruke båndopptakeren mer aktivt.

Det vil forhåpentligvis, i sin tur, bidra til at vi ikke lenger forhandler med intervjuobjektet i ettertid om hva som skal stå på trykk.

Bordet der båndopptakeren ligger fanger, enkelt og greit. Enten er «så ble det litt mye» tatt opp på bånd, eller så er det ikke det.

Da vil forhåpentligvis kildene, altså de som intervjues av en journalist, kjenne seg igjen i det som kommer på trykk i avisen, enten det er snakk om fotballspillende barn, kvinner som danser med politikere eller politikere og andre medievante kilder.

Sa virkelig Sven Egil Omdal «stol på meg. Jeg er journalist» under lanseringen av Kildeutvalgets rapport? Ja. Eller i alle fall noe i den retningen, ifølge mine notater. Jeg hadde glemt båndopptakeren hjemme.