Sterkere fellesskap

Vi har gått fra at Norge visstnok rakner og går opp i limingen til at fellesskapene vår trer i kraft.

I forrige uke fikk jeg telefon fra sykehjemmet til mormor. De beroliget raskt med at alt står bra til. Inntil videre. De innførte besøksforbud allerede uka før, men nå forberedte de pårørende på det verste.

Blir noen smittet, vil ikke beboerne være en prioritert gruppe dersom det skjer samtidig som smittetallene og antall alvorlig syke går opp. Det er selvsagt en tung telefon å få som pårørende.

Men det er også en tung telefon å ta.

(+) Sangen fra balkongene: Vi synger når faren truer, mener forskere

Land og strand rundt forbereder leger og sykepleiere seg på å måtte gjøre tøffe prioriteringer fremover dersom de drastiske tiltakene regjeringen har satt inn mot formodning skulle vise seg å ikke virke. All ære til de som nå står i første linje.

Og førstelinja trer nå frem og blir synlige, fra helsepersonell til renholdere og butikkmedarbeidere, de som kjører trikk og bane, saksbehandlere hos Nav.

De fortjener stor takk og støtte i tiden fremover. Ikke bare de, men også deres førstelinje, nemlig partnere, barn, familie. Når vi andre applauderer fra balkongen for å vise støtte, så skal vi også tenke på dem. Vi trenger mer enn balkongsolidaritet. Vi trenger den fulle kraften av de store og små fellesskapene våre.

For fellesskap er ikke en størrelse. Det er mange.

Det er ikke mange ukene siden vi kunne lese en kronikk i VG om at samholdet i Norge var i ferd med å rakne. Dette har vært gjennomgangstonen siden daværende statsminister Jens Stoltenberg på forsiden i VG advarte mot et mer brutalt Norge før valget i 2013. I februar skrev Jonas Gahr Støre om et Norge som er i ferd med å gå opp i limingen.

Det vi ser nå er det motsatte.

Et Norge der det statlige fellesskapet stiller opp, og med sine økonomisk brede skuldre tar over den tyngste børen. Et Norge der privat næringsliv omstiller seg fra å levere ting som er kjekt å ha under normale forhold, til livsnødvendigheter i krise. Et Norge der nabofellesskap kommer sammen i spontant orden.

Staten overtar nå store deler av de økonomiske byrdene for små og store arbeidsplasser som sliter med å holde det gående. Enten det er de strenge tiltakene som i praksis har ført til yrkesforbud for svært mange, fra frisører og frilansere, til artister og utelivsbransjen. På kort tid ble mange kastet ut i utrygghet på ubestemt tid.

I skrivende stund har over 200.000 nordmenn søkt om dagpenger på grunn av arbeidsledighet eller permittering. Det aller viktigste regjeringen kunne gjøre var å være tydelige på at de ville gjøre det som skulle til for å redde arbeidsplasser og sikre inntektene til folk.

Selv om deler av næringslivet nå opplever vanskelige tider, klarer noen å snu seg raskt for å svare på endrede behov.

Restauranter starter take-away for å overleve, muliggjort av leveringstjenester som Wolt og Foodora, som begge gjerne vil gi oppdrag til arbeidsledige og permitterte. Arcus har snudd brennevinsproduksjon til å levere håndsprit til institusjoner, og syerskene i den ideelle integreringsbedriften Sisters in Business gikk fra å være permitteringstruet fordi de leverte forklær til utelivsbransjen, men produserer nå smittevernsfrakker på løpende bånd til helsevesenet.

Vi ser nå også verdien av usynlige fellesskap som kommer sammen i spontan orden.

Samtidig som vi applauderer for de som står i førstelinja fra balkongene våre, stiller flere opp som gode hjelpere i nabolaget for de som enten er syke eller i karantene. Folk handler på vegne av naboer, lufter bikkja og de som har anlegg for det spiller opp til bakgårdskonsert. Mulig det siste gjør vondt verre for de som har hodepine fra før. Men det er godt ment.

Margareth Thatcher sa en gang at vi ikke kan legge alt ansvaret på noe så udefinerbart som samfunnet rundt oss dersom noe går galt, og la til at vi er forpliktet til å ta ansvar for både oss selv og andre. Slik skapes sterke fellesskap som både kan og vil løfte i flokk når vi må. Myndighetene skal sørge for strukturene rundt, men fellesskap bygges av individer som tar ansvar – sammen.

Som så mange har jeg et anstrengt forhold til begrepet dugnad.

På sitt verste er det å tvinge folk sammen for å løse oppgaver som ofte kunne vært løst på en annen måte. På sitt beste er dugnad å løfte i fellesskap slik at vi får et bedre utgangspunkt enn da vi startet. Målet vårt den neste tiden må jo være det siste. Norge er verken i ferd med å gå opp i limingen eller rakne.

Men vi har nå sjansen til å bygge nye, sterke fellesskap som løfter sammen. Det forutsetter at de statlige tiltakene som blir satt inn faktisk avhjelper krisen, og ikke fører til nye kriser på kort eller lang sikt.

Alt og alle henger sammen med alt, både små og store fellesskap.