Statsminister uten autoritet

Erna Solbergs regime er under avvikling.

Vi så det under valgkampen, og vi ser det nå igjen: Firepartiregjeringen Solberg er ikke liv laga. I det voldsomme oppgjøret vi har vært vitne til den siste uka mellom regjeringspartiene Frp og Venstre, har statsministeren stått handlingslammet på sidelinjen og avgitt intetsigende uttalelser til mediene.

Frp har bortforklart krigen med Venstre med påstand om en pågående maktkamp i partiet om ledervervet, og at Venstres stortingsrepresentant Abid Raja er ute etter Trine Skei Grandes skalp.

Enkelte kommentatorer har bitt på den. Det kan hende at Abid Raja har hatt slike tanker. Men nå hevder han at han ikke har det. Raja sa til VG fredag han støtter Trine Skei Grande som partileder. «Vil hun fortsette, så har hun min fulle støtte».

Raja har bred støtte i partiet for sin kraftige kritikk av Frps fremmedfiendtlige politikk. La gå at han ikke skulle ha fargelagt Frps ordbruk. Bortsett fra uttalelsen om brunfargen, har Raja saklig dekning for sine ord.

Han står i en trygg tradisjon i Venstre. Vi skal huske at Venstre sammen med SV og KrF i alle år tilhørt asyl- og innvandringsopposisjonen på Stortinget. Da Siv Jensen og Sylvi Listhaug fløy høyt med sin propaganda mot innvandrerne, fløy Venstre etter som en hauk for å ta dem ned.

Som leder for KrF sto Knut Arild Hareide last og brast med Trine Skei Grande. Det ga motstanden mot Frps innvandringspolitikk og ordbruk tyngde. Den nye KrF-lederen, Kjell Ingolf Ropstad, er ikke av samme kaliber som Hareide. Ropstad virker vettskremt av krigen i regjeringen.

Det er «payback time» for Abid Raja. Frps mange angrep på Venstre under valgkampen bidro til Venstres dårlige valgresultat. Siv Jensens bompengekjør som holdt på å ta knekken på regjeringen midtveis i valgkampen, var et kraftig angrep på Venstre som ikke ville at regjeringen skulle endre sin bompengepolitikk.

Partiet var fornøyd med det som var nedfelt i regjeringsplattformen. Statsminister Erna Solberg ydmyket Trine Skei Grande med sitt ultimatum. Det tvang Trine Skei Grande på plass.

Venstre reagerte forståelig nok da Sylvi Listhaug noe senere la ut et bilde på Facebook med påskriften «Norge skal ikke ta imot båtmigranter».

Det toppet seg da Siv Jensen skrev i VG at situasjonen med kvinnen i Al-Noor-Moskeen i Bærum som hilste kronprinsen ved å holde hånden til hjertet i stedet for å håndhilse, er eksempel på «snikislamisering». Det gjorde ikke forholdet mellom regjeringspartiene bedre at Sylvi Listhaug påsto at regjeringens og Venstres mål om at det bare skal selges utslippsfrie biler om seks år, er urealistisk.

Vi har en «blendahvit» regjering og et nesten «blendahvitt» storting. Det gjør at våre toppolitikere kanskje ikke helt forstår hvorfor folk med bakgrunn fra andre land reager så sterkt på Frps grove propaganda. Abid Raya forstår det. Han har selv opplevd diskrimineringen. Derfor er det bra at han sier klart fra, også til landets statsminister.

Tirsdag skrev han i Aftenposten: – Kjære statsminister, dette aksepterer jeg ikke. Nok er nok. Det stinker av Frps retorikk. Det er ingen anstendighet i Siv Jensens og Sylvi Listhaugs ordbruk. Hvilke verdier mener statsministeren at vi skal stå for?

Statsministeren ble svar skyldig. En statsminister med format ville ha gitt et klart svar og satt Siv Jensen og Sylvi Listhaug på plass. For Erna Solberg er det viktigere å glatte over.

Statsministeren forsøker å lege dype sår i regjeringssamarbeidet med plaster. Nå går det ikke an å plastre lenger. Bompengeoppgjøret under valgkampen og Venstres ettervalgsoppgjør med Frps fremmedfiendtlighet og illojalitet under valgkampen, er ny bekreftelse på at Frp og Venstre ikke kan sitte i samme regjering. En av dem må ut.

Norge er ikke tjent med en regjering som stadig er i krig med seg selv. Det er heller ikke bra for landet at vi har en statsminister som mangler den autoritet som trengs for få regjeringen til å framstå som et sammensveiset og samarbeidende team. Erna Solberg bør erkjenne at hennes mål om å samle de fire borgerlige partiene under samme tak var for ambisiøst. Det burde også Trine Skei Grande ha forstått før hun tok steget inn i regjeringen. Nå risikerer hun at regjeringsdeltakelsen blir hennes og Venstres politiske endelikt.