«Statskuppet» i 1945

Mer enn tre uker tok det for statsminister Johan Nygaardsvold å komme seg hjem til Norge etter freden i 1945. Ukene ble brukt godt av de kreftene som ønsket ham plassert på historiens skraphaug. Ingen ventet på ham.

Trønderen Nygaardsvold var fortida. Og 66-åringen visste det selv. Krigsutbruddet hadde knust ham, og fem år i landflyktighet hadde tært på Gubben.

Han var stadig statsminister i Norge da han ankom Oslo 31. mai 1945, men historiens dom over landets krigsberedskap og hans handlinger i 1940, var allerede felt. I flere radiotaler i løpet av 1944 hadde han lovet det norske folket å gå av, om å søke avskjed så fort det var konstitusjonelt mulig. Men på brygga i Oslo var tusener møtt frem. Han, regjeringen og stortingspresident Hambro ble hyllet da de gikk i land. Møtet med gamle Norge og folket var overraskende godt. Kanskje var ikke dommen så hard, kanskje var folkets opplevelse av svik mildnet av mai-luft og fredsrus? Kanskje kunne han likevel fortsette som statsminister.

Men Arbeiderpartiets Nygaardsvold ble ikke statsminister igjen. Det ble heller ikke partiets formann gjennom 22 år, og forsvarsminister i London under store deler av krigen, Oscar Torp. Og det ble ikke den mannen alle pekte på som minste felles multiplum, og som fikk oppdraget fra kongen, hjemmefrontens leder Paal Berg. Isteden ble det Einar Gerhardsen. En lokalpolitiker fra Oslo, nestleder i partiet da krigen kom og en mann helt uten parlamentarisk erfaring.

Var det en kynisk iscenesettelse, en politisk prosess med det overlagte utfallet at Einar Gerhardsen skulle ta over som landets statsminister i juni 1945?

Var det et kupp, slik Erling Borgen antydet i sin nye TV-serie? Vel, det er ikke hele historien. Det var åpenbart en rå maktkamp på gang i Arbeiderpartiet og i landets ledelse for øvrig. Et generasjonsskifte, og en forflytning av makt fra dem som hadde sittet i relativ trygghet i London til dem som hadde kjent krigens redsler fysisk på kroppen. Det var spenning mellom by og land, mellom utefront og hjemmefront.

Mellom gamle og nye krefter. Hvis noe fortjener merkelappen kupp i 1945, var det Einar Gerhardsens opprykk til partiformann uten noe landsmøte i ryggen. «Måten hvorpå han skjøv den landsmøtevalgte formann Oscar Torp ut, savner sidestykke i noen norsk partihistorie», har statsviteren Thomas Chr. Wyller sagt. «Alt var bestemt på Grini og Sachsenhausen», sa utenriksminister Trygve Lie etter krigen. Han delte dette synet med mange.

Men det var knapt rasjonelt av partiet og av Gerhardsen å søke en statsministerpost som ville kunne svekke dem ved første mulige stortingsvalg. Arbeiderpartiet satt tross alt med makta da landet ble hærtatt, og det var ikke uklokt å distansere seg fra dette i denne første fasen.

Den beste kilden på hva som skjedde i mai-juni 1945 avviser «kupp» som en riktig beskrivelse. Kilden er avdøde professor Thomas Chr. Wyllers bok «Frigjøringspolitikk» (1963). Wyller var motstandsmann under krigen, men også en av grunnleggerne av statsvitenskapen i Norge og vår første professor.

Hjemmefrontens Paal Berg var den naturlige kandidaten til å lede landet da Nygaardsvold søkte avskjed 12. juni. Han hadde ledet undergrunnsarbeidet i Norge under det meste av krigen. Og med delegert myndighet fra Nygaardsvold i London om å være landets midlertidige regjering i maktvakuumet som oppsto etter fredsslutningen, hadde hjemmefrontens ledelse utpekt fylkesmenn og ledere for departementene.

Samtlige partier, også Arbeiderpartiet, pekte på ham for å sette sammen en samlingsregjering som skulle lede freden og landet fram til det første frie valget siden 1936 senere samme høst. Dette var i tråd med diskusjonene under krigen om at de som skulle ta over hadde «allmenn tillit, personlig dyktighet og intimt kjennskap til forholdene hjemme». Det siste utelukket mange.

Mange søkte makt, men de var også tynget av krigen. Motsetningene var store. «Det gamle Storting» og dets presidentskap, som i prinsippet burde hatt makten, var skandalisert av forsøk på samarbeid med tyskerne under «riksrådsforhandlingene». Skulle det i det hele tatt innkalles, tas hensyn til? Kong Haakon mente at Stortinget måtte være samlet for at en regjering kunne avgå. Regjeringen i London og Nygaardsvold var svekket av åpenbare grunner, og opplevde å bli tilsidesatt i det politiske livet. Men også Berg hadde svakheter. Som leder av Høyesterett tok han i april 1940 initiativ til administrasjonsrådet, som innledet et samarbeid med okkupanten for å få det sivile liv på skinner. Samarbeidet var dårlig, og tilliten liten, mellom hjemmefronten og kommunistene under krig. Og da Berg foreslo å ta med bare én kommunist i sin samlingsregjering, gikk partiavisen Friheten til angrep.

Ikke hadde krigen lagt partipolitikken død heller. De borgerlige med C. J. Hambro i tet motsatte seg Bergs ønske om å ha med Trygve Lie og Oscar Torp, som begge satt i London-regjeringen. Beskjeden var at ingen fra den gamle regjeringen skulle med i den nye. Berg fikk oppdraget av kongen 14. juni, men ga opp 18. juni. Det var et for motsetningsfylt forhold mellom hjemmefronten og Stortingets menn, som fryktet den som en utenomparlamentarisk makt. «Berg pekte på det inntrykket han hadde fått av Stortingets animositet mot hjemmefronten», skriver Wyller. «Det synes å ha vært en utvikling som kom ganske uventet, ikke bare på et nokså desorientert publikum, men også på politikerne.»

Dette er en stor kile i teorien om Gerhardsens kupp, for dette spillet styrte ikke Gerhardsen. Men han hadde inntil sin arrestasjon i september 1941 vært en del av den såkalte «Kretsen», en gruppe av mest borgerlige menn som hadde tatt initiativ til den organiserte hjemmefronten. Paal Berg var leder. Kretsen var i opposisjon til Nygaardsvold, og lenge var forholdet mellom dem og London dårlig. Gerhardsen bevarte sin sterke relasjon til denne gruppa, og var mer enn noen annen informert om dragkampen om landet i juni 1945. Med Berg ute av soga, gikk oppdraget til Stortingets største parti fra 1936, Arbeiderpartiet.

Mange av partiets parlamentarikere mente at Nygaardsvold da måtte få fornyet tillit fram til valget. Det ville i så fall være en oppreisning for Stortingets skandaliserte menn. Også de borgerlige og kommunistene kunne støtte Nygaardsvold, det samme gjorde Kongen. Betydningsløst, men forholdet de to imellom var etter fem år i London svært godt. Hjemmefrontens ledelse som Gerhardsens sto tett på, ville ikke ha London-ministeren tilbake. Men viktigst av alt, den nye ledelsen i Arbeiderpartiet ville ikke ha ham.

Partiets nye, Oslo- og hjemmefrontdominerte sentralstyre hadde latt det gå nesten to uker fra Nygaardsvold kom hjem til de tok kontakt. Signalet var ikke til å ta feil av. Men partiets gruppe på Stortinget insisterte på Nygaardsvold, og Gerhardsen oppsøkte ham likevel i kaoset og ba ham ta jobben. Nygaardsvold avslo tilbudet, han hadde lest maktspillet godt. Han følte seg presset ut av Gerhardsen som hadde grepet om partiapparatet. Men tenk om egoet hadde vært sterkere hos den gamle statsministeren. Historien ville sett annerledes ut. Dagen etter fikk han tilbudet igjen etter møte mellom stortingsgruppa og sentralstyret. Men nå vet alle at han allerede har avvist det. Igjen avslo han muligheten for å danne regjering. Og tilbake sto Gerhardsen, som eneste alternativ.