Står den liberale epoken for fall?

30 år etter murens fall er verden mer preget av kontinuitet enn endring.

For fem-seks år siden skrev jeg en masteroppgave hvor jeg argumenterte for at forestillingen om perioden etter 1989 som en gylden liberal epoke var feil.

Det var flere tendenser som tydet på at stadig flere stater ville utfordre det liberale demokratiets og det liberale internasjonale samfunnets maktmonopol.

Dette var selvfølgelig ikke en antakelse jeg var alene om, det var bare langt færre som snakket om det i en større systemkontekst da. I anledning 30-årsjubileet for murens fall vil jeg her driste meg til å både være litt etterpåklok, kritisk og personlig.

Hypotesen min om tiden etter 1989 bygde på særlig to empiriske kilder: menneskerettighetsaktivister og demokratiseringsstudier.

Det siste tiåret har aktivister vært vel så informerte om hva som rører seg av politisk utvikling som politikere og forskere. Jeg tror særlig menneskerettighetsorganisasjoner var bedre forberedt på de antiliberale tendensene vi ser i dag.

I tillegg har kritiske stemmer i demokratiseringsstudier lenge påpekt at den politiske utviklingen ikke går i den retningen mange hadde ønsket eller forestilt seg.

Skeptikerne har imidlertid vært i mindretall. Francis Fukuyama, mannen bak den kjente tesen om ‘historiens slutt’ fra 1989, argumenterte for eksempel i 2014 for at det fremdeles ikke fantes noe ideologisk alternativ til det liberaldemokratiske idealet.

Nylige hendelser med Russland ‘hadde ikke implikasjoner utover områdene til det tidligere Sovjetunionen’, sa han i 2014. Han tok feil.

Året etter revolusjonen i Egypt i 2011 studerte jeg demokratiseringsteori under en polsk-amerikansk eks-diplomat i Kairo. Han var forsiktig optimist på den arabiske vårens vegne.

Men som ekspert på både Øst-Europa og Midtøsten var han også opptatt av den tendensen som stadig flere skrev om: ulike former for hybridregimer.

En egen kategori stater ble definert som ‘konkurransedyktige autokratier’, andre snakket om ‘illiberale demokratier’. Poenget var at mange stater ikke levde opp til det liberaldemokratiske idealbildet.

Samtidig var menneskerettighetsaktivister i flere land, inkludert i Europa, opptatt av stadig vanskeligere arbeidsforhold. Folk som jobbet med ytringsfrihet snakket om innstramminger i land som Tyrkia og Ungarn.

I 2011 organiserte noen venner og jeg fra Radio Nova en konferanse med uavhengige radiokanaler fra forskjellige land. En gjest måtte avlyse i siste liten pga. problemer med flyet.

Gjesten var Klubradio, en venstreliberal, maktkritisk ungarsk radiokanal som var truet med å bli lagt ned. Den nyvalgte statsministeren Viktor Orbán hadde innført en ny, restriktiv medielov, og Klubradio ble gjentatte ganger forsøkt stengt.

Den nye medieloven i Ungarn trådte i kraft 1. januar 2011, samme dag som Ungarn tok over EUs roterende formannskap. Enkelte politikere i Europaparlamentet kritiserte loven og Orbán høylytt.

Men det kom ingen formelle sanksjoner. Samme år som Fukuyama fastholdt at det ikke fantes ideologiske alternativer, uttalte Orbán at de ville bygge en illiberal stat.

Medieloven viste seg å ha vært begynnelsen på en betydelig illiberal dreining i ungarsk politikk. I 2014 ble Singapore, Kina, India, Russland og Tyrkia nevnt som forbilder for det illiberale systemet.

I det siste har vi da også sett en vending østover i ungarsk politikk. Orbán var nylig vertskap for både Tyrkias president, Recep Erdogan, og Russlands president, Vladimir Putin.

Lite substansielt kom ut av møtene, men det verdimessige fellesskapet ble til dels bekreftet. I tillegg har Ungarn fått et tettere strategisk og handelsmessig forhold til Kina.

Den utbredte ideen etter 1989 – i hvert fall i den vestlige elites selvforståelse – var at det ikke fantes alternativer til den liberale kapitalismen etter fascismens og kommunismens fall.

Finanskrisen fra 2008 og eurokrisen fra 2009 hadde fatale konsekvenser for mange, men det var ikke før valget av Donald Trump i november 2016 og brexit-avstemningen i Storbritannia i juni 2016 at folk for alvor begynte å snakke om en ‘liberal orden i krise’. Høyrenasjonalisme, Kinas vekst og Russlands selvhevdelse blir sett på som en del av den krisen.

Så hvor store endringer står vi overfor? Det spørs hvordan vi velger å definere det internasjonale systemet. Definerer vi det slik vestlige, liberale stater har ønsket å definere det – liberale verdier, internasjonalt samarbeid – er bildet sammensatt.

Det vil komme mer ideologisk press fra nasjonalkonservatisme og vektlegging av suverenitet fremover. Men det internasjonale samarbeidet – gjennom institusjoner som WTO, FN, EU og NATO, vil bestå.

Høyrenasjonalistene i Europa snakker først og fremst om å reformere, ikke forlate, organisasjoner som EU. Russland og Kina er på sin side svært opptatt av den vetomakten de har i FN.

Snakker vi derimot om kapitalismen, er den enerådende. Til tross for sosiale, politiske, økonomiske og økologiske kriser er det lite som ser ut til å utfordre kapitalismens hegemoni.

Det interessante er hvor sjelden kapitalismens dominans egentlig snakkes om her i Norge – som om kapitalismen bare kan diskuteres av ytre venstre eller økonomer.

Som økonomen Branko Milanovic poengterer i en ny bok gitt ut på prestisjetunge Harvard University Press: «Vi er alle kapitalister nå». Hovedpoenget er at verden for første gang er dominert av kun ett økonomisk system.

Tesen om den ideologiske dominansen etter 1989 og den kalde krigens slutt er dermed bare delvis feil. Ja, stadig flere stater utfordrer den liberaldemokratiske ideen om hva som er en «god stat».

Det går særlig utover flyktninger og ulike minoriteter – seksuelle, religiøse, etniske. Mange var nok altfor optimistiske om hvordan prosesser som kapitalisme, markedstilgang og liberalt demokrati hang sammen.

Som avisen The Financial Times nylig beskrev: «Det vestlige økonomiske og finansielle systemet innfrir ikke lenger løftene til millioner av borgere». Men selv om det økonomiske systemet skaper store problemer for mange, er det færre som utfordrer det. Det liberale utfordres, men kapitalismen består.