Stanken av EU-motstand

Først pisser de på oss, så klager de på at vi lukter.

Den første som brukte dette uttrykket, var den danske sosialdemokratiske politikeren Svend Auken, i et av sine oppgjør med Venstrelederen Uffe Ellemann-Jensen. Det var morsomt, men gikk over i glemselen fram til museumsinspektør Renee Rasmussen i 2015 brukte det lett omskrevet som overskrift på et innlegg i Information etter valget i 2015. Rasmussen brukte ikke entall som Auken, men flertall. De som pisset var politikerne og de mektige københavnerne, og de som blei pissa på, var velgerne i Sønderjylland som hadde gått til urnene og stemt på det rasistiske Dansk Folkeparti i stort monn.

Dansk Folkepartis oppslutning hadde sjokkert offentligheten, og en lang rekke politikere, kommentatorer og maktmennesker av ulike sorter konkurrerte om å ta avstand fra partiet, velgerne og den dumhet, rasisme og bakstreverske nasjonalismen som dette valgresultatet måtte skyldes. Rasmussen ga i sin kronikk i stedet sju grunner til at velgerne på Syd- og Sønderjylland hadde valgt Dansk Folkeparti. Sju rasjonelle grunner som knytta seg til globaliseringas baksider og den voksende avstanden mellom livet sånn det fortona seg i frie yrker i København kontra småbyer og bygder i resten av landet.

 

Denne beskrivelsen kunne nesten vært blåkopiert over på responsen på Storbritannias utmarsj fra EU. Mens høyreradikale grupper feirer, skremmes liberalere og deler av venstresida til å forsvare EU med nebb og klør. Jeremy Corbyns Labour blei pressa av en allianse av unge aktivister i byene og partiets etablerte høyreside til å forkaste resultatet av den britiske folkeavstemninga. Dermed var de dødsdømt i valget mot Boris Johnsons reine Brexit-Tory. I etterkant feirer høyreekstreme i hele Europa resultatet, mens liberale og sosialdemokratiske partier grøsser sammen med snakkeklassen i land etter land. Britenes nei som har holdt seg gjennom flere år, forklares som et resultat av en aldrende befolknings dumhet, fordomsfullhet og kunnskapsløshet.

I Norge er det noen som finner det hele så ubehagelig at de skifter standpunkt offentlig. Fremst av disse er skribenten Sven Egil Omdal, som i forrige uke gikk offentlig fra nei til ja i sin faste spalte i Stavanger Aftenblad. På Twitter skriver forleggeren og skribenten Anders Heger at Senterpartiets facebookoppdatering om Brexit er så skremmende at han nå vurderer å skifte standpunkt. Heger og Omdal er skribenter jeg ofte er enig med, de har begge ordet i sin makt og har tilgang til offentligheten, og det er jeg oftest takknemlig for. Men i dette tilfellet blir jeg like skremt av dem som de blir av den voksende europeiske EU-motstanden. Skremt fordi jeg tror standpunktet eller holdningen de inntar bidrar til å styrke det problemet de vil adressere.

EU-motstanden i Europa er ikke et retorisk fenomen. Det er ikke den mer eller mindre ekstreme høyresidas demagoger som skaper den. Folk i Midt- og Nord-England har stemt Storbritannia ut av EU og Boris Johnson inn i Downing Street nummer ti av samme grunn som så mange dansker i sin tid valgte Dansk Folkeparti. De stemmer som de gjør fordi livene deres reint faktisk har blitt verre som en følge av EU. De fire frihetene som står over alt i EUs grunnlov, krever fri flyt av arbeidskraft, av tjenester, av varer og av kapital. Og den frie flyten, særlig av arbeidskraft og tjenester, har mer eller mindre utryddet enkelte yrker i England, og pressa lønns- og arbeidsvilkårene nedover i en rekke andre. Samtidig medfører globalisering, digitalisering og robotisering at en rekke yrker og næringer forsvinner helt og fullt. Og sjøl om unge mennesker med utdanning i storbyene har muligheten til å bli både influensere, kommunikasjonsrådgivere, konsulenter eller advokater i den nye EU-økonomien, er ikke dette veier som er åpne for dem som bor i de store, gamle industri- og landbruksområdene i England. Eller om du ikke har utdanning. I tillegg opplever stadig flere at lokalsamfunnet går i oppløsning. Det fellesskapet de en gang var en del av, som ga både sosial kontroll og politisk innflytelse forvitrer, og EU-systemet med 27 medlemsland og tilsvarende mange språk, offentligheter og ulike liv gir ikke noe reelt alternativ.

Dette er driverne bak EU-motstanden, og det er dette som driver høyresidas agitatorer til sine anti-EU-standpunkt. I kortversjon. Det er ikke Boris Johnson som gjør at folk er mot EU. Det er det at folk er imot EU som gjør at Johnson også er det. Slik er høyrepopulismens logikk. Problemet er at venstresida i Storbritannia ikke har anerkjent at EU-motstanden er rettferdig og at EU er problemet, ikke retorikken til høyresida. Dermed har man effektivt avskåret seg fra altfor mange folk. Eller pissa på dem, som Auken i sin tid sa. Og det er det jeg frykter at Omdal og Hegers argumentasjon vil bidra til. De overlater EU-motstanden til nyfrelste neifolk i Frp i stedet for å holde fast på den venstre-, sentrum- og periferi-dominerte nei-alliansen som Norge har hatt i snart seks tiår.

Omdal argumenterer til slutt for at han ønsket et annet EU. Et EU som skulle være bolverk mot rasisme, nasjonalisme, egoisme og krig. Flere har påpekt at et sånt EU er like vanskelig å skape som himmelen på jord, siden endringer i EUs markedsliberalistiske grunnlov krever enighet fra alle 27 medlemsland. Det er sant, men paradokser er større enn som så. EU-tilhengere over hele Europa har alltid argumentert for at EU i seg sjøl skal være en garantist for fred mellom stater og folk, en slags medisin mot fremmedfrykt av alle slag. Det var ikke mulig å delta i en eneste debatt om EU i 1994 uten å høre dette gjentatt i det uendelige. Men er ikke bevisbyrden etter hvert på EU-prosjektets tilhengeres side?

Høyrepopulisme og ekstremisme vokser mer i Europa nå enn noen gang etter andre verdenskrig. Og det er ikke i Sveits, Norge, Island eller Liechtenstein problemene er størst. Tvert om er det regelen heller enn unntaket at slike bevegelser vinner oppslutning i EUs kjerneland som Frankrike, Nederland, Tyskland og Italia. Og i Polen og Ungarn, EU-land begge to, har partier som grenser mot det fascistiske, fått makta.

EU forhindrer verken høyreorientert nasjonalisme eller rasisme. EU mater den. Dessverre. Og vi som ikke er utsatt for verken konkurranse eller sosial dumping i regi av de fire frihetene, bør vokte oss vel for å pisse på dem som lever i blindsonen til drømmen om Europa.