Spydspiss fra venstre

SV-høvdingen legger ikke ned våpenet.

Da Johan Nygaardsvold (Ap) var ferdig som statsminister, skal han ha sagt at han ikke visste hva han skulle snakke om, sosialismen var jo ikke lenger gangbar mynt.

Stein Ørnhøi (f. 1935) kunne ikke ha skrevet under på den setningen.

Han skriver og snakker om sosialisme som om ideologien var funnet opp i går.

Ørnhøi er født sosialist og han har levd som sosialist i SF/SV i hele sitt voksne liv. Han er uredd, analytisk, solid i argumentasjonen, glimrende på talerstolen og han skriver elegant og poengtert, noe ikke minst Dagsavisens lesere fikk glede av i den tida han hadde en fast spalte hos oss.

Stein Ørnhøi er noe av det beste som har skjedd norsk venstreside i moderne tid.

Nå har han fått sin biografi. Stein Aabø har skrevet et utmerket portrett av stortingsrepresentanten, SF-lederen, Nei til EU-lederen, NRK-mannen og teatersjefen Ørnhøi i boka «Sosialisten».

Lanseringen av boka druknet i disse koronatider, men den fortjener absolutt å bli lest. Det er ikke bare et solid portrett av Ørnhøi. Boka er også blitt en god fortelling om en viktig periode av etterkrigshistorien, som fort kan gå i glemmeboka hvis ingen skriver om den.

Stein Ørnhøi kommer neppe til å legge ned våpenet selv om han nå har fått en bok kastet på seg. Gamle høvdinger gir seg ikke så lett. Tenk bare på Einar Gerhardsen og Haakon Lie.

De hadde velfunderte og kraftige meninger til siste slutt. Og de ble lyttet til.

Det blir også Stein Ørnhøi. Som sin mentor Finn Gustavsen har Stein Ørnhøi en egen evne til å skape overskrifter. Stein Ørnhøi er en mediestjerne, slik også Gerhardsen og Lie var.

Gerhardsen og Ørnhøi var på god talefot. Det fortelles i boka at Ørnhøis far, som var Ap-mann, angret senere på at han hadde stemt nei til EF i 1972.

Ørnhøi sa at det skulle han ikke gjøre. Gerhardsen hadde sagt at man var like god arbeiderpartimann selv om man hadde stemt nei. Faren slo seg til ro med det.

Da Ørnhøi fortalte denne historien til Gerhardsen, ble landsfaderen rørt.

Aps «generalsekretær» Haakon Lie og Ørnhøi kunne aldri bli noe annet enn politiske fiender. De var utenriks- og sikkerhetspolitiske motpoler.

Lie representerte en politisk kultur og et utenrikspolitisk syn som gjorde at Stein Ørnhøi aldri kunne tenke seg å melde overgang til Ap. Lies etterfølger som sekretær, Ronald Bye, gjorde et forsøk på å få ham over.

Alle de gamle SF-erne var velkomne til Ap med unntak av Finn Gustavsen. Ørnhøi sa nei takk.

Ørnhøis kritiske holdning til Ap hindret ham likevel ikke fra å jobbe for et regjeringssamarbeid mellom SV, Ap og Sp foran stortingsvalget i 2005. Da Erik Solheim tok til orde for regjeringssamarbeid med Ap tidlig på 1990-tallet, var Ørnhøi derimot imot. Den gangen var Ap for stort og SV for lite til at en samarbeid kunne gå bra.

Etter Aps katastrofevalg i 2001 var situasjonen blitt en annen. SV hadde blitt mye større.

I august 2002 sa Ørnhøi til Dagsavisen: «Klarer vi å samle SV, Sp og Ap vil kanskje også KrF og Bondevik komme krypende etter». Det skulle gå nesten tjue år før KrF tok debatten om partiet skulle krysse grensen mellom den borgerlige og den rødgrønne siden.

Stein Ørnhøi er svært misfornøyd med resultatet av samarbeidet. Da SVs landsmøte våren 2005 vedtok å gå i regjering, begynte folk å oppføre seg som om de var i regjering allerede.

«Vi la ned motstanden i sikkerhetspolitikken, og gravla NATO-medlemskapet som stridstema. Vi inngikk kompromisser på våren som vi aldri skulle inngått. Vi hadde ikke noe å forhandle om og med da regjeringsforhandlingene tok til for alvor etter valget. Det kan hende vi ikke hadde kommet i regjering hvis vi hadde stått på våre standpunkter. Det var riktig nok Jens Stoltenberg og Ap som var avhengig av oss, men det ble vi som gjorde oss avhengige av dem. Vi utslettet oss selv for å komme i regjering med Jens.»

Etter åtte år i regjering endte SV opp med fire prosent i oppslutning ved valget.

Prosjektet ble noen år senere, ifølge Ørnhøi, avsluttet med at tidligere nestleder Øystein Djupedal meldte seg inn i Ap. Stein Ørnhøi hørte suset av velgere som forlot paritet. Lærdommen var: Man kan ikke være juniorpartner i en regjering for da blir man spist.