Sportsidioti

«Jag rear ut min själ
Allt ska bort»
Bob Hund

Vi er rike, aktive (om ikke så aktive som vi tror) og har mest fritid av alle.

Vi er utstyrsfanatikere og hytte- og friluftslivsfolk på vår hals.

Vi har ulike typer sesonger som krever unikt tøy og utstyr.

Skulle man tatt en råsjanse og tippet, ville jeg trodd at det burde være mulig å drive sportsbutikk i Norge. Men nei.

Å selge sportsutstyr i dette landet, går bare ikke. Tro det eller ei.

«Må ut!» skriker annonsene mot meg på XXLs hjemmeside. Et annet sted på sida står det «Ooops. Tusenvis av varer må ut!» og «Lageret er stappfullt». Alt i store bokstaver. I krigstyper.

For det er krig det er i denne bransjen. Eller var. Men selv etter at konkurrentene har viftet med det hvite flagget, fortsetter tilbudskanonene å drønne. I en bransje der alle forståsegpåerne har konkludert med at om varene er solgt for billig, blir varene bare enda billigere.

Ishockeyskøyter til barn for 100 kroner. Ski, binding og skisko til voksen for 600. Høykvalitets dunjakker for 500. Akebrett for 100. Termos til 30. Det er jo interessant på vei inn i vinterferien, men hvis noe er for billig til å være sant, så er det for billig. Vi forbrukere burde i større grad stilt oss spørsmålet: Hva skjuler seg bak denne prisen? Hvem betaler prisen?

Nylig gikk altså den tradisjonsrike Gresvig-kjeden konkurs. G-Sport er en norsk merkevare med samme assosiasjon som Kvikk-Lunsj.

De drev også Intersport og ikke minst har de satset på G-Max – kjedens monsterutsalg. Det siste måtte sikkert til for å matche XXL, den børsnoterte giganten som har vokst og vokst i stil med det vulgære navnet, og blåst varmluft inn i aksjekursen. Så mye varmluft at hele den norske sportsutstyrsballongen har eksplodert. På tre år er XXLs verdi redusert fra 95 kroner per aksje til en tier. Det er 90 prosents fall i verdi. Det er vanskelig å føle sympati.

Det snakkes om at prisgarantien har skylda, at G-Sport måtte følge XXL på pris. Det er sikkert riktig i et marked med full prisinformasjon. Det pekes på svak krone, altså dyr import. Det skyldes på at bilene ikke lenger kan parkeres ved kassene, og at vinteren er dårlig. Men i bunn og grunn skyldes det en forkvakla kapitalisme. Der vi forbrukerne har skummet fløten og har kunnet gni oss i hendene. Og arbeidere i lavkostland har betalt prisen.

XXL har ledet an med en selvmordsstrategi. Store volum, lave priser. I kjølvannet har det poppet opp outlet-butikker som sopp på en regnvår gressplen.

De har solgt det som ikke er solgt i leddet over til enda lavere priser. Ola og Kari har kjøpt billig, og mye. Uanstendig mye. Derfor er det nå antrekk for alt. I ultralett mikrofiber. Siste eller nesten siste modell. Det er bare å se seg rundt. Bærekraft?

Framtiden i våre hender prøvde for litt siden å pipe om at vi har for mye greier, med en fiffig ny reklamesnutt om våre overfylte boder.

De skal ha for forsøket, for utholdenheten. De skal ha for å prøve å snakke fornuft til oss med utspill om å gjøre reparasjoner momsfrie og om å kjøpe brukte julepresanger. Men fornuftens stemme bærer ikke langt på et oppspilt, vilt hav av ville markedskrefter som kopulerer urkreftene som bor i å kjøpe billig. Å gjøre et kupp, er en kraft sterkere enn sex.

Alle tapte, leser man i Dagens Næringsliv om konkursene. En vill, nedadgående prisspiral har nå kostet mange norske arbeidsplasser. Butikkansatte har betalt prisen. Det er alltid vondt når folk mister jobben.

Men jeg kan garantere at kjedene på vei ned først har presset sin leverandør, som har presset sin underleverandør, som har presset en underbetalt produksjonsarbeider i Kina eller et annet lavkostland. Ingen har brydd seg om «for billig» før norske kjeder går om kull.

Å kjøpe mer enn vi trenger var forretningsmodellen som brast. Det er godt. La oss kjøpe færre ting. La oss bruke det vi har lenger. La oss bruke mer penger på færre ting. La en lokal kjøpmann selge utstyr til full pris. Sånn at han kan leve av det, og sånn at fabrikkarbeiderne i Asia kan leve bedre av det. Og så vi alle kan leve videre i en bærekraftig verden.

Sportsbransjen her hjemme vil stå igjen i historien om vår tid som kroneksempelet på kapitalismens selvmordspakt. Ideen om å selge folk for mye av ting de ikke trenger til en altfor lav pris, måtte til slutt gå på trynet.