Spørsmålene vi må begynne å stille oss selv

Vi er en del av et system. Et vi kan bryte ut av.

På Facebook ser jeg en film av et lite barn i USA som har blitt lært opp av faren sin om hva hun skal gjøre hvis hun møter politiet. Den lille jenta strekker de små hendene sine i været, og leverer en regle hun har lært utenat om hvordan hun ikke har tenkt til å skade noen.

Skade hvem? Hun er fire år.

Drapet på George Floyd har satt USA i flammer, sosiale medier i sort og samtaler om vold og rasisme i sentrum. Emneknaggen «Blackouttuesday» gikk viralt på sosiale medier, hvor folk la ut et sort bilde i solidaritet med kampanjen «black lives matter»

Noen har diskutert om det vi trengte var blanke skjermer på sosiale medier, fremfor mer informasjon. Andre har satt spørsmålstegn ved hvorfor mange som ikke vanligvis engasjerer seg, nå legger ut bilde. Forfatter Caroline Kusin Pritchard la ut en tekst med tittelen «spørsmål jeg stiller meg selv som en hvit person, når jeg poster om rasisme på sosiale medier»

Hun spør: Poster jeg dette bare for å vise at jeg er en god person?

Les også: Våpenet han brukte til å drepe tenåringen solgte han for flere millioner kroner (Dagsavisen+)

Føler jeg meg fritatt fra andre handlinger pågrunn av det? Hvordan holder jeg meg selv ansvarlig for det som foregår rundt meg?

Jeg har selv lagt ut det svarte skjermbilde på Instagram, men ikke uten å kjenne på at jeg og privilegiene mine er en del av problemet.

For jeg vet ikke hvordan det er å være redd pågrunn av pigmentene i huden min.

Venninnen min er adoptert fra Filipinene. Vi begynte å snakke om rasisme i Norge. Sånne holdninger det er lett å tenke at kun eksiterer hos noen få. Men venninnen min hadde følt seg litt annerledes hele livet.

Hun beskrev en snikende engstelse for å bli sett på som «ikke norsk». Frykt for å gå sammen med andre som ligner på henne utseendemessig i store grupper. Redd for hva folk skal tenke.

Det har hendt at voksne menn har spurt faren hennes «hvordan han har fått tak i en sånn en» når de har gått sammen på gata.

Jeg kan ikke se for meg hvordan det må være, svarte jeg.

Å være privilegert er lite synlig for dem som er født med tilgang på makt og ressurser, og veldig synlig for dem som ikke er det. Er man hvit i Norge, slipper man vanligvis å være seg bevisst sin hudfarge. Det er i seg selv et hvitt privilegium.

Men en av grunne til at hvite privileger er vanskelig å snakke om, er at de aller fleste ikke føler på at de har makt eller fordeler. Det er bare normalen.

Som hvit har jeg privileger jeg ikke bare kan gi fra meg; de er en del av systemet, noe samfunnet har gitt til meg. Med mindre vi endrer mekanismene bak, vil hvite mennesker fortsette å eie dem, uansett hvor noble intensjonene våre er.

En burde ikke bare anerkjenne uretten andre mennesker blir utsatt for, men også legge merke til hvordan og hvorfor livet er lettere for en selv.

Først da kan vi skape endring. Først da kan den fire år gamle jenta slippe å være bekymret når hun ser en politibil.