Spoiler alert

Dere som også har blitt avhengige av en daglig dose av en viss australsk dramaserie, ikke les videre nå.

Hele koronavåren og sommeren har gått uten at jeg har gitt etter. Men så snakket jo «alle» om den hele tida. «Hva, har du ikke sett DEN ennå?» sa de med NRK-app. «Hysj, nå begynner den!» sa svigermor morskt på hytta i sommer, hun ventet ivrig på neste lineære episode. Så det gikk vel som det måtte gå: En dag i forrige uke satte jeg meg ned for å se min første app-episode av dramaserien «Et sted å høre til».

Og poff! Plutselig var jeg midt i sesong fire.

Les også: Hun skriver dansehistorie i Operaen (+)

Men først: Spoiler alert! Dere som også har blitt avhengige av en daglig dose av en viss australsk dramaserie, ikke les videre nå. (I alle fall hvis dere har kommet kortere enn sesong fire). Og hysj! til dere som allerede har rundet sesong seks og nå vet hvordan det gikk med sykepleier Sarah, som kommer til småbyen Inverness tidlig på 50-tallet. Eller hvordan historien ender for familien Bligh på Ash Park, og for den onde Regina.

Så, da er alle advart. Da kan jeg snakke fritt.

Og da sier jeg det samme som folk før meg: Hvorfor blir man egentlig så hekta på denne krysningen av «Downton Abbey», «A Country Practice» og «Stolthet og fordom»?

«Det er søppel. Det er såpe!» skrev en kvalitetsbevisst venn på Facebook.

Og ja, serien har jo klare såpeaktige trekk, med Regina som det beste eksempelet. For Regina må da være den mest endimensjonalt onde karakteren siden Alexis i «Dynastiet»? Regina er akkurat så slem, utstudert stylet, konspirativ og Cruella de Ville-aktig at det blir helt komisk. Jeg mener, hun har rottegift i kommodeskuffen sin, for å snikmyrde folk?

Mens hun samtidig arrangerer power-middager på Ash Park for den australske statsministeren?

Les også: Denne boka ble anmelderen nesten litt småforelsket av (+)

Jeg er så lei av Regina nå. Men så kommer det scener som er både gripende og interessante. Som når James Bligh gjennomgår brutal elektrosjokkbehandling for at han skal bli «kurert» for homofili. Eller når legen Jack herjes av traumer etter tida som krigsfange hos japanerne. Moren min har forresten fikset Regina-problemet på sitt løsningsorienterte vis: Hun spoler hver gang Regina dukker opp på skjermen.

Andre FB-venner har moret seg med å plassere Ap-politikere inn i Ash Park-galleriet. For minner ikke George Bligh litt om Jonas Gahr Støre? Mens bestemor Bligh har visse trekk av Gro Harlem Brundtland? Selv syns jeg den lojale og folkelige Roy slett ikke er så ulik Ap-veteranen Thorbjørn Berntsen.

Samtidig stiller jo den fiktive George Bligh nå til valg for «Bondepartiet». Altså Senterpartiet.

Men er han lik virkelighetens lattermilde, omtrentlige Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum? Til det må jeg bare si et rungende «nei».

Nå håper jeg ikke noen blir sinte fordi jeg har røpet for mye, selv om jeg tydelig skrev «spoiler alert». Ikke bli som kollegaen min, som i midt i en lunsjdiskusjon om en krimserie, sa truende: «Hvis du sier hvem som er morderen nå, så dreper jeg deg».