Sommerspråk

Når dette leses, er jeg forhåpentligvis på ferie i Italia. Men har jeg lært meg litt hverdagsitaliensk, som jeg hadde slike vidløftige planer om tidligere i vår? Har jeg pugget mine gloser? Har jeg kanskje lastet ned språk-apper og lydig gjentatt setninger som: «Che cosa mi consiglia per le punture d`insetto?» («Hva anbefaler du mot insektstikk?) Eller: «Vorrei una ricevuta per la mia assicurazione, per favore?» («Kan jeg få en kvittering til forsikringsselskapet?»)

Svaret på alle disse spørsmålene over her er nei. No! Beklager! Eller «sono spiacente!», som jeg ville sagt det, om jeg hadde gjort språkleksene mine.

Men hvor vanskelig kan det være å gjøre seg forstått i bella Italia? Trenger man egentlig lære så mye på forhånd? Som alle andre kan jeg jo litt matitaliensk (pasta, pizza, pesto). Jeg kan også noe musikkkitaliensk (piano, crescendo, da capo). Og etter et par interrailturer i ungdommen er jeg ikke så verst i togitaliensk, heller.

Vi interrailere lærte jo raskt at «treno» var «tog», «binario» var «perrong», og at den italienske setningen som sto på skiltet under togvinduene betydde: «Len Dem ikke ut av vinduet. Det kan være farlig». Utfordringen var å ta bruk togitaliensken utenfor jernbanestasjonenes verden. Som da jeg skulle informere den kun italiensk-snakkende stuepiken på hotellet i Pisa at vi skulle sjekke ut og reise videre. Jeg hadde notert meg at det sto «treni in arrivo» på tavla i avgangshallen om tog som skulle komme, mens det sto «treni in partenza» om tog som snart skulle dra av gårde. Disse frasene måtte da kunne brukes? For jeg var jo rett og slett klar til avgang.

«In partenza!» sa jeg, og pekte megetsigende på meg selv. Stuepiken så bare taust og litt forundret på meg. «In partenza!» sa jeg igjen, og gikk over i et slags lett trav bortover hotellkorridoren, ikke ulikt et tog som «tøffet» ut av stasjonen. Stuepiken smilte litt, men ristet fortsatt uforstående på hodet.

Jeg ga opp. Men jeg tror tross alt det vil gå enda dårligere i Nord-Finland, som vi kjører gjennom senere i sommer. Der er de fortsatt ganske dårlige i engelsk, og mange av dem nekter å snakke svensk selv om de kan det. («Jeg høres liksom litt tilbakestående ut når jeg snakker svensk», sa en finsk kassadame til meg – på perfekt engelsk). Selv kan jeg ikke finsk – på tross av mitt finske etternavn. Navnet er en arv fra min stakkars gamle finske tippoldefar Jakob, som led slik under 1800-tallets hungersnød i Finland at han i desperasjon utvandret til Norge.

For å oppsummere: Jeg kan omtrent to finske ord. Det ene er «makkara» som betyr «pølse», det andre er «mansika», som betyr «jordbær». Det er jo litt stusslig. Det blir nok også en ganske ensformig sommermeny. Men i motsetning til min tippoldefar Jakob fra Kemi, så behøver jeg i alle fall ikke å sulte.