Sommerfugleffekten fra helvete

En uke har gått. En ny uke i isolasjon ligger foran oss. Jeg håper noen vet hva de gjør.

Jeg har tatt meg i å savne den familien som hver morgen klokka sju har pleid å lage et vanvittig spetakkel i bakgården. Helt uten tanke på dem rundt som ligger i sengene sine.

Dette har irritert meg lenge. Men i den øredøvende og sykelige stillheten vi nå i disse dager våkner til, ønsker jeg dem tilbake.

Derfor var det utrolig godt å bli vekket tirsdag av lyden av kommunens renovasjonsfolk som rullet de tunge søppelkassene ned det lange portrommet. Og tilbake. Tre–fire runder. Lyden er intens. Men denne gangen var det som balsam for ørene.

Det var lyden av hverdag og normalitet, av struktur og orden, av et system som fungerer. En påminnelse om at dette ikke er slutten. Søpla hentes. Av vanlige arbeidsfolk. I overaller og vernesko.

For er det noe denne krisa så langt har vist oss, er det verdien av vanlige folk i dårlig betalte jobber som holder Norge i gang. Hverdagsheltene som verken har prestisje eller lønn å bryske seg med.

Nå vet vi alle hvem de er. Så la oss alle skrive ned noen ord som beskriver ydmykheten vi kjenner på og har uttrykt overfor disse gruppene. Ellers er de glemt og svunnet som dugg for sola når den en dag igjen skinner over oss. Takknemlighet er ferskvare.

Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

En uke av en historisk nasjonal lock down er gjennomført. Alt i alt har vi vel klart oss bra på det menneskelige plan. Verden over har folk hatt det gøy på balkongene sine.

På sosiale medier har det vært tettere med vitser enn med dommedagsprofetier. Og godheten har liksom tytet ut litt over alt. Vi har passet på hverandre. På avstand.

Dugnad her, innsats der. Men til tross for alle disse karaktertrekkene vi kan krysse av godkjent for, er det bekmørke undertoner nå. I alt.

I løpet av en uke er Norge forvandlet til noe uvirkelig. En regjering med absolutt makt. En forskrift som ga politiet mulighet til å kaste ut mennesker uten lovlig opphold. Det skal ansettes opp mot 400 nye politifolk. Det gis bøter på 20.000 for brudd på karantenebestemmelsene. I Oslo er det egen forskrift om fire års fengsel for bevisst smitte av andre.

Vi har truet hyttefolk med Heimevernet. Og et forbud mot å dra på hytta er på trappene. Kommuner stenger grensene. Og Norge har stengt alle sine.

Våre tips: 30 aktiviteter å gjøre hjemme med barn (+)

Selv om Folkehelseinstituttet har ment at dette ikke har effekt så lenge smitten er i landet. Likevel står det væpna soldater ved grenseovergangene. I slutten av februar sa Folkehelseinstituttets største kapasitet på smittevern, Preben Aavitsland, at «å stenge grenser mot en slik sykdom er egentlig ikke særlig effektivt».

Til NRK på mandag sa den stoisk heltemodige Aavitsland at «alle strategier er mer eller mindre eksperimenter».

Eksperimenter, altså. Det er ikke det vi vil høre. Kanskje er så mange som 100.000 allerede permittert etter en uke. Jobber, drømmer, liv går i vasken.

Å åpne Dagens Næringsliv er som å se en skrekkfilm. «Statlig oppkjøp kan bli siste utvei for Norwegian». «Det er viktig ikke å få panikk». «Dette er aksjefondene som har falt mest. «Rammer norsk lakseeksport». «En arbeidsledighet vi ikke har sett i nyere tid». Det var bare et knippe overskrifter en formiddag denne uka.

Den grunnleggende tvilen er om det er verdt det? Om det var nødvendig å gå så fort, så hardt, til verks. Uka har vært full av uro og forvirring. Så mange spørsmål, og så fortærende få svar.

Det må vi akseptere der vi denne uka har balansert mellom påstander om for drastiske tiltak, med Sverige som modell, og for puslete tiltak, som vi fikk presentert på NRKs Debatten på tirsdag. Det siste har skremt mange.

Noen har hevdet at tidspunktet er feil for å tvile. Men det kan virke som om politikerne har gått lenger enn Folkehelseinstituttets faglige anbefalinger slik de er gitt i «Risikovurdering og respons i Norge, versjon 3», datert 12. mars.

Stenging av skoler og grenser er faglig omstridt.

Derfor er det umulig ikke å tvile, umulig å sette tankene på hold, når man rundt seg ser en kontrollert dekonstruksjon av verden slik vi kjenner den. Man lar et helt økonomisk system brenne ned. Uten å vite hva som venter.

Det vil bli tidenes mest vanvittige sommerfugleffekt, uttrykket som ellers beskriver en bitte liten endrings effekt på det store bildet. Hva har vi satt i gang?

Tvilen gnager fordi vi har sett det før. Handling uten nok analyse. Politikere som vil vise handlekraft, og som må respondere på krav fra opinionen.

Responsen på 11. september var berettiget, men var menneskene i Afghanistan skyldige og var det verdt 20 år med krig? USA og Storbritannias løgner om Irak, som ga ryggdekning for mer krig mot terror, men som åpnet for IS, krigen i Syria, en knust region og titalls millioner liv uten framtid. Var det verdt det? Våre politikere har gjort mange svake vurderinger de siste tjue årene.

Sikkerhetsforsker på NUPI, Karsten Friis, har brukt uttrykket sikkerhetsinflasjon. Det er godt, og beskriver at man makser sikkerhetstiltak av frykt for å gjøre for lite, og at tiltaken sjelden reverseres.

Man belønnes ikke som politiker for «å ta sjansen, men de straffes hardt for å gjøre for lite. Akkurat der er vi nå.

Og da Danmark stengte skoler og grenser og viste vei, var det i praksis avgjort også for andre land. Ingen vil straffes for å ha gjort for lite.

Får kritikk: «Vi får ta hverandre i handa, vi da, vi som ikke tror på koronavirus» (+)

Når kommer hverdagen, virkeligheten, tilbake, spør vi alle. Det vil ta lang tid. Det pågår en kamp mot klokka, men også mot vår egen menneskelighet.

Folkehelseinstituttet er bekymret for hvor lenge vi holder ut: En del av tiltakene vil neppe bli akseptert hvis tiltakene pågår lenge, skriver de. Hvor lenge holder humøret, og ikke minst solidariteten?

Heller ikke dette fins det svar på. Man får mange tanker i krise. Men kanskje må man bare tenke at vi alle sitter i et fly på vei inn i turbulens. Vi har ikke annet valg enn å stole på pilotene. For hva er alternativet?